Scenens idol, byens dronning, den som sjarmerer og fortryller. Formuleringene i et berømt fransk oppslagsverk fra 1800-tallet forteller at divaskikkelsen var omgitt av store ord allerede den gang. Begrepet springer da også ut av det latinske ordet for gudinne, og ifølge «Diva», en av vinterens utstillingsbegivenheter på Victoria & Albert Museum i London, ble det satt i hyppig omløp i det nittende århundre. Den gang, da kunstformen var et atskillig hetere kulturfenomen enn den er i 2024, betegnet ordet «en eksepsjonell kvinnelig operasanger».
I London har klassiske divaer – fra Mae West til Barbra Streisand – kommet på museum. Men divastatusen er ikke hva den var.
Fjær i hatten
