Johan Galtung er død, 93 år gammel. Få intellektuelle i Norge har satt større spor etter seg. Han var æresdoktor ved 13 universiteter og var Norges antagelig mest siterte akademiker. Han var forfatter av 150 bøker og mer enn 1000 vitenskapelige artikler.
Men han vil først og fremst bli husket som grunnlegger av fredsforskningen som disiplin. Han grunnla Institutt for fredsforskning (Prio) i 1959. De siste årene var han skeptisk til utviklingen ved Prio. Han mente at Prio etter hvert lignet mer på et tradisjonelt utenrikspolitisk institutt som Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).
Galtung var ikke bare en stor teoretiker. Han mente at fredsforskningen skulle bidra til aktive og konstruktive fredsløsninger, og deltok selv som megler i mange konflikter.
Jeg stiftet bekjentskap med Johan Galtung på det teoretiske planet da jeg leste artikkelen «Structural theory of imperialism», som stod på pensumliste på statsvitenskap grunnfag. Jeg falt øyeblikkelig for hans skarpe blikk, gode analyse og ikke minst det at han ikke bare beskrev skjevhetene i verden. Han tok stilling for det fattige sør i kampen mot det rike nord.
Jeg samarbeidet personlig med Galtung da jeg som informasjonsleder ved Prio på begynnelsen av 1990-tallet arrangerte årlige seminarer med Johan Galtung. Det var ikke mye han var i gamlelandet og reiste verden rundt på ulike oppdrag. Det var fint å bli kjent med ham, samtidig så jeg hans mindre sympatiske sider. En selvbevisst arroganse som viste at han var fullt klar over sin betydning. Den unorske stilen var jo bygget på en realitet: Han var en akademisk rockestjerne, og var bevisst sin betydning.
Vi fikk et tettere akademisk samarbeid da han introduserte teorien om fredsjournalistikk. På dette området ble han min mentor. Jeg har skrevet mange bøker og vitenskapelige artikler med utgangspunkt i tabellen over war and peace journalism, som er kjernen i hans teoretiske arbeide med fredsjournalistikk.
Galtung publiserte en av de første artiklene om fredsjournalistikk som en del av forskningsprosjektet «Journalism in the New World Order». Dette var et internasjonalt forskningssamarbeid som jeg ledet sammen med min svenske kollega Stig A. Nohrstedt. Artikkelen er blitt en premissleverandør for debatten om fredsjournalistikk, er mye sitert og har blitt brukt som på pensum for mange journalistutdanninger.
På Oslomet ble dette en del av vårt masterstudium i Global Journalism som vi i mange år drev sammen med Universitetet i Örebro. Jeg har mange erfaringer med at spesielt utenlandsstudenter fra det globale sør blir begeistret over denne tilnærmingen til konfliktjournalistikk.
Når Galtung en sjelden gang bidro til undervisningen, framsto han som en glitrende pedagog med evne til å trollbinde en forsamling. Dette er ikke stedet å redegjøre for modellen og teorien i detalj, men grovt sett gir den et skjematisk bilde av eksisterende hovedstrøms krigsdekning og en alternativ tilnærming med prinsipper for fredsjournalistikk. Det er et godt utgangspunkt for debatt i klasserommet.
Det var også et nyttig analyseredskap, vel å merke hvis det brukes kritisk. Jeg har i mange bøker og artikler kritisert mangler ved modellen, som manglende kjønnsperspektiv, mangelfull tilnærming til det folkerettslige og for lite vekt på det visuelle i krigs- og konfliktdekning. På tross av dette er modellen et godt utgangspunkt for analyse. Jeg og min svenske kollega Stig A. Nohrstedt har i en mye sitert artikkel tatt til orde for at modellen er et nyttig analyseredskap hvis man kombinerer den med kritisk diskursanalyse.
Johan Galtung ville kombinere teori og praksis, og etablerte nettverket Transcend for akademisk nettverksbygning og aktivisme. Jeg var selv med der en periode og så hvilken respekt Galtung hadde i det internasjonale akademiske miljøet.
Galtung hadde høyere status internasjonalt enn i Norge. Det skyldes nok først og fremst at han hadde en grunnleggende kritikk av USAs kriger og stormaktspolitikk. Han omtalte Norge i mange sammenheng som en vasallstat til USA, og det falt ikke i god jord verken blant norske politikere eller hovedstrømsmedia.
Galtung ble anklaget for antisemittiske holdninger etter en kommentar i 2012 om sterk jødisk innflytelse i det amerikanske samfunnet. Da han ble beskyldt for å ha anbefalt det antisemittiske skriftet «Sions vises protokoller», blant annet i Aftenposten, svarte han «Jeg har ikke anbefalt ‘Sions vises protokoller’, jeg har anbefalt å lese det så man vet hva man snakker om».
De som har lest Galtungs artikler, vil vite at å beskylde han for antisemittisme faller på sin egen urimelighet. Samtidig viser denne episoden at han ved sin arroganse kunne være sin egen verste fiende. Han burde ha tatt klart avstand fra «Sions vises protokoller». Men selvkritikk og ydmykhet var ikke Galtungs sterke sider.
Jeg var glad for takke ja til å bidra til et festskrift for Johan Galtung til 80-årsdagen i 2010. John Y. Jones og Jørgen Johansen redigerte boken med tittelen «Experiments with Peace. Celebrating Peace on Johan Galtung’s 80th Birthday».
Biskop Tutu skrev forord og en rekke kjente akademikere bidro. Mitt bidrag brukte jeg til å belyse hvor nyttig hans arbeide har vært for min egen forskning. Min kritikk av norske mediers dekning av norsk deltagelse i krigen i Afghanistan er et eksempel på nytten av hans perspektiv på fredsjournalistikk.
Norsk offentlighet blir fattigere uten Galtungs stemme. Vi trenger flere som han, som kan pirke borti vårt selvbilde som en påstått humanitær stormakt. Han var en vennlig sjel bak sin arrogante framtoning, og selv om vi hadde lite kontakt de siste ti årene, vil jeg savne hans skarpe analyser og uredde kritikk.