Det skjedde noe rart da jeg gikk ut av museet: En varm og god følelse av å ha blitt ivaretatt skyllet over meg, og jeg er usikker på hvorfor. Fordi Anawana Halobas utstilling er, selv om en spotbelyst scene er bygget opp i salen, i første rekke å forstå som et lydarbeid – angivelig en «afrikansk opera» – på 25 minutter.
Det kolonialistiske språket er skyteskive i Anawana Halobas eksperimentelle opera på Trondheim Kunstmuseum.
Er det noe som skal repareres?
