Golden Core
Kosmos brenner
Helvetes indre kretser
Norrøne sagn er en skattkiste av opphavsmyter, dramatiske bilder og kunnskap om skaldskap. Så har de da også inspirert mange kunstnere opp gjennom tidene. Flere av våre hjemlige metal-musikere kjenner nok et slektskap til den yngre Edda, der Snorre Sturlason i sin tid rev forhenget til side for en nokså nær fortid.
«Kosmos brenner» starter med Gjallarhorn i «Ár var Alda», men går raskt over i et mer abstrakt lydlandskap. Før vi bare minuttet etter er i gang med det intense stormrittet som preger det meste av albumet. I den gamle mytologien var «Ginnungagap» kløften der livet tok til – stedet hvor flammer og is møttes. Det låter massivt, men også variert med mange detaljer underveis. Strykerne på slutten av dette ti minutter lange stykket er en ren nytelse.
Golden Core begynte å spille sammen i 2014, da medlemmene bare var ni og elleve år gamle. Ti år senere er de altså fremdeles unge, og har allerede albumene «Norwegian Stoner Machine» (2017) og «Fimbultýr» (2019) bak seg. Særlig vakte den vokalbaserte andreplaten mye oppmerksomhet i hjemlige og internasjonale medier. Duoen bruker ikke bass, men klarer seg med gitarer, tangenter og trommer.
Historien om norsk ekstrem-metal strekker seg snart over fire tiår, fra det brutalt brøytende til det avantgardistisk avanserte. Golden Core befinner seg i skjæringspunktet mellom dette, og befester her at de er et navn for både nåtiden og fremtiden. Simen Jakobsen Harstad og Johannes Thor Sandal er en tomanns åsgårdsrei, med huggende rytmer og riff gjennom ur-natten.
Stilmessig plasserer duoen seg mellom forskjellige varianter av metalmusikken, med elementer av både doom og sludge, men også kjappere svartbrente og støyende partier. Min favoritt på platen er nok monumentale «Tåkeheimen», en ti minutters seilas gjennom støypartier av nesten symfoniske kvaliteter. Duoen dveler tungt og dunkelt i seige strekk, før de eksploderer på ny og på ny.
Eller hør på den briljante bruken av rent piano og akustiske gitarer, kvinnestemmer og strykere i popaktige «Ðorn af Akri». Som igjen slamrer over i tittelkuttet, med Loke-vokal og det hele. Like hamrende er «De dødes hær». Lavaen bobler og syder. Selve livstreet gnistrer.
