I de siste dagene har Norge hatt besøk av aktivisten Hanna Perekhoda fra den ukrainske organisasjonen Sotsialnyi Rukh, som har holdt foredrag om Russlands krig i Ukraina og hva solidaritet med Ukraina betyr.
Allerede abonnent? Logg inn
Et engelsk uttrykk er «If you don´t use it, you lose it»: hvis du ikke bruker det, så mister du det. Vil den oppvoksende «generasjon KI» ukritisk gulpe opp det maskinen svarer og slutte reflektere selv? Kunstig intelligens har et enormt potensial i samfunnet til tross for at det ikke er ufeilbarlig. Om KI gjør færre feil enn gjennomsnittsmennesket vil det bety færre dødsfall i trafikken med selvkjørende biler, raskere og bedre saksbehandling i offentlig sektor, eller raskere og bedre beslutninger i selskaper. Men om vi lener oss for mye på hjelp fra KI risikerer vi ikke bare å få maskiner som tenker, men også maskiner som tenker istedenfor oss. Det er et svært skummelt scenario. Og dessverre et scenario som forskning fra anerkjente MIT nylig indikerer vi kan være på vei mot. Før skriftspråket ble kunnskap overført fra generasjon til generasjon via muntlig overføring, rim og fortellinger. Urfolk i Amazonas kjente til hundrevis, hvis ikke tusenvis av planter, steder de vokste og ikke minst deres bruksområder.
André Brodtkorb og Michael RieglerNå skrik de blå veljarane om at vi på venstresida løyser ungdomsproblemene med «bollar og brus», og eg meiner at det er helt rett at vi gjør. Så la meg fortelje om ungdomsklubben i mitt hjarte. Det var en gledens dag når eg fikk lov til å vanke på «Haffen». Der var det diskotek, konsertar, bandrom og billiard, og det var utruleg stas å endeleg bli gammal nok til å dra dit i helgene. Eg hugsar jentebandet L.O.F.F. som var Florø sin versjon av Ephemera, vart danna på bandrommet på Haffen, dei spelte på ein konsert som det var gjort opptak av og solgt som cd i skulekantina og hadde ein knallåt som «alle» på skulen nynna på ei periode. Eg hadde sjølv lyst å starte jenteband, men hadde ikkje venner med same interesser før fleire år seinare og ikkje kunne eg spele noko instrument. Diskoteket blei min boltreplass, ikkje at eg var noko god på dansegolvet, men det å stå der med dundrande bass og strobelys og røykmaskin, vart mitt fristad. Eg blei inkludert i flokken og musikken gjorde meg glad. For eg var ikkje den kule kidden. På langt nær.
Silje-Marie SteindalBenjamin Yazdan skal ha takk for sine visitter til min ungdoms film-sekstitall, nå senest med Jean-Luc Godards «Alphaville» fra 1965 med Eddie Constantine i sin vante hovedrolle som agenten Lemmy Caution. I Norge hadde disse filmene vært sikkerstikk på Eldorado i Oslo og Bergen og på Rosendal i Trondheim. På Rosendal hadde NTH-studentene fra 1961 arrangert en egen «Eddieval», der de hadde chartret en Singsakertrikk, utstyrt seg med Eddie-hatter og kruttlappistoler, laget halloi under forestillingene og delt ut sin Prix d´Eddie. Jeg hadde på dette tidspunkt begynt å studere i Bergen og så, med andre filmklubbvenner, fram til en ny Godard-film og ble ikke skuffet. I et frampek mot et AI-dominert samfunn kontrollert av maskinen Alpha-60, kjempet en 50-talls Eddie sin kamp mot kunnskapsmaskinen og seiret ved hjelp av pistol, knyttede never og eksistensialistisk filosofi. Et poeng som kanskje blir oversett i dag var navnet på den gale vitenskapsmannen bak det hele – von Braun (hint: mannen bak den tyske V2-raketten og det amerikanske romfartsprogrammet.) Filmen ble i Bergen og Trondheim satt opp på de mer prestisjetunge kinoene, Engen og Verdensteatret. Dette ble bemerket av anmelderen i Adresseavisen i Trondheim som skrev at en betydelig andel av publikum hadde fulgt sin helt fra Rosendal til Verdensteatret, men valgt å forlate salen underforestillingen. I Bergen kunne en venn fortelle at han forlot kinoen bak to karer som der hadde fulgt Eddie fra Eldorado til Engen. De to karene gikk en stund i taushet før den ene vendte seg til tjommien: – Ka syns du? Etter en pause kom det klare svaret: – Der drèt han seg, Eddien.
Bjørn Sørenssen