Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kjønn

Hva gjør vi for disse gutta?

Som mange andre satte jeg meg i helgen ned med popkorn for å se Louis Theroux’ nye dokumentar «Into the Manosphere». Jeg forventet et velkjent blikk utenfra på en kultur mange unge menn allerede kjenner til. I stedet satt jeg igjen med en ubehagelig erkjennelse: Jeg visste langt mindre enn jeg trodde. Det er fristende å dvele ved det mest oppsiktsvekkende i dokumentaren. Det skal jeg la være. Poenget mitt er at dette er ikke et amerikansk fenomen. Det er et symptom på en utvikling vi også kan få i Norge, hvis vi ikke tar tak.

Verdens handelsorganisasjon

Den sterkestes rett

Denne uken arrangeres WTOs ministermøte. WTO har vært i krise i flere år nå, blant annet fordi ­organisasjonen er sterkt preget av uenighet og forhandlinger har stått stille. Det er derfor enormt press for fremgang på årets møte, så det kan framstå som en suksess. Derfor er det «WTO reform» som står på agendaen. Dette feires av mange. Men reformen har en demokratisk bakside. Det som skjer nå avslører i virkeligheten en maktpolitikk som har vært organisasjonens kjerne siden den ble etablert, og den vil gå på bekostning av utviklingsland og de minst utviklede landene. WTO er i dag i prinsippet demokratisk og konsensusbasert, det vil si at hvert land har en stemme, ingen land har vetorett og alle land må bli enige før man kan vedtahandelsavtaler.

Overvåkning

Lever vi i et overvå­kings­sam­funn?

PST vil ha større adgang til å overvåke oss i det forebyggende arbeidet. Hvor mye vi faktisk overvåkes i dag, har PST hemmeligstemplet. Dette kom frem da EOS-utvalget la fram sin årsmelding for 2025 onsdag i forrige uke. EOS-utvalget er valgt av Stortinget for å kontrollere norske myndigheters etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenester. Som ledd i dette har utvalget undersøkt PSTs praksis ved bruk av skjulte tvangsmidler i forebygging av alvorlig kriminalitet. Da PST fikk presentert statistikken fra utvalget, valgte de å hemmeligstemple den. For kort tid siden gikk fristen ut for å gi innspill til et nytt forslag, der PST får større muligheter til å benytte seg av slike skjulte metoder i forebyggingsvirksomhet. Dette kan være alt fra hemmelig ransaking, skjult kameraovervåking og kommunikasjonsavlytting, til teknisk sporing og dataavlesing.