Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Arbeid

Svar til Ebba Wergeland

Sykefraværet i Norge må ned. Da må alle gjøre mer, og vi må jobbe med den helsa vi har. Regjeringen sendte derfor før jul ut forslag om tydeligere krav til både sykemeldte og arbeidsgivere. Forslagene er en oppfølging av IA-avtalen, som ble undertegnet av partene i arbeidslivet i februar, og en del av regjeringens plan for en friskere befolkning. 31. desember beskriver Ebba Wergeland i Klassekampen forslagene som et tap av rettigheter for arbeidstakere og en trussel mot sykelønna. Det er direkte feil.

Forsvarsindustri

Vet poli­ti­kerne hva som står på spill?

Stortinget skal om kort tid gi sin tilslutning til at Regjeringen kan bruke 19 nye milliarder på å styrke norsk forsvarsevne gjennom kjøp av system for langtrekkende presisjonsild. For oss i fagbevegelsen har det alltid vært viktig å stå sammen og slutte opp om norsk industri og norske arbeidsplasser samt nasjonal sikkerhet når det trengs – og nå trengs det. I spørsmålet om anskaffelse av langtrekkende presisjonsild, som nå ligger til behandling i Stortinget, har Forsvarsmateriell kastet ut det europeiske alternativet fra KNDS, til fordel for et sørkoreansk alternativ. KNDS har invitert til samarbeid med norsk industri (Aker Solutions og Kongsberg Defence & Aerospace med dets nettverk av underleverandører) for produksjon, vedlikehold og videreutvikling av systemet og dets kapasiteter i et europeisk perspektiv. Istedenfor for å ivareta norske interesser, ved å bygge opp vår egen forsvarsindustri og understøtte Kongsbergs enestående teknologi på navigasjonssystemer og missiler, så velger man det man tror er et billigere system, levert raskere. Noe man ikke vet med sikkerhet, i og med at det europeiske systemet er kastet ut av konkurransen før den er begynt. Dette er dårlig industripolitikk, dårlig sikkerhetspolitikk og en svært dårlig fagligpolitisk beslutning for norsk industri. Å bli en del av den europeiske løsningen vil for norsk forsvarsindustri være av historisk sikkerhetspolitisk betydning. Lærdommen fra Ukraina, årevis med global verdikjedeproblematikk etter koronapandemien, samt stormaktenes inndeling av verden i «interessesfærer», viser at strategisk viktige anskaffelser må kontrolleres fra vårt eget kontinent. Avhengigheter på leverandørsiden må gjensidig knyttes til våre allierte i nærområdet.

Iran

Iranernes fri­hets­kamp må stå på egne ben

2026 startet mørkt. USA gikk til angrep på Venezuela. Samtidig kommer Trump med absurde og farlige uttalelser om Grønland, og gjentatte trusler mot blant annet Colombia, Cuba og Mexico. Midt i mørket finnes det likevel et lyspunkt. I Iran har folk igjen tatt til gatene mot et pill råttent regime. Det startet med økonomiske krav fra butikkdrivere og arbeidere, men har raskt utviklet seg til åpne protester mot hele det politiske systemet. Inflasjonen har ødelagt folks økonomi, valutaen har kollapset, sparepenger er blitt verdiløse, og vanlige familier sliter med å dekke helt grunnleggende behov som medisiner og mat.