Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Handel

Nei til biltoll?

Bjørgulv Braanen skriver i sin leder i Klassekampen 21. oktober: «Å innføre EUs tollregime på kinesiske elbiler er ikke i Norges interesse. Vi har ingen bilproduksjon og industri å beskytte». Jeg skal ikke mene så mye om bruk av toll som virkemiddel, men Braanen tar feil når han påstår at vi ikke har industri å beskytte. Viktige norske industribedrifter i Årdal, Kongsberg og Raufoss har over lang tid utgjort en viktig del av verdikjeden for europeiske bilprodusenter. De er alle høyteknologiske og innovative med unik kompetanse. Direkte og indirekte skaper disse virksomheten mer enn tusen arbeidsplasser i Norge.

Bistand

Ikke alt som teller, kan telles

Ikke alt som kan telles, teller, og ikke alt som teller, kan telles», slo sosiologen William Bruce Cameron fast på 1960-tallet. Denne erkjennelsen gjør vi lurt i å ha i mente i tider hvor det skrives spaltemeter etter spaltemeter om hva som skal skrelles vekk fra bistandsbudsjettet. Norads eget fagpressemedium, Panorama Nyheter, har hatt en egen Vendepunkt-føljetong med den talende tittelen: «Hva skal bort?» Signalene fra regjeringen er relativt tydelige. Pengene skal i større grad konsentreres om færre prosjekter, i færre land og gjennom færre, men større, organisasjoner. Dette ser man tegn til alt i statsbudsjettet for 2027, selv om de virkelig store endringene først forventes å komme i neste års budsjettforslag for 2028. Når harde prioriteringer skal gjøres er det forståelig at man velger de prosjekter som tydeligst kan dokumentere måloppnåelse og effekt. Vaksineprogrammer er kanskje det beste eksempelet. Det er enkelt å kvantifisere tiltakene, antall vaksiner satt, og effekten, færre mennesker smittet. I motsatt ende finner man prosjekter som tar sikte på å løse konflikter, eller endre holdninger. Arbeid for fred, likestilling og menneskerettigheter, institusjonsbygging, styrking av sivilsamfunn, og demokrati kan også telles, men antall mennesker nådd er sjelden like imponerende som eksempelvis vaksinering, utdeling av kontanter eller skoleplasser. Og effekten er adskillig vanskeligere å måle.

Vest-sahara

Folke­ret­ten er borte i foreslått FN-resolusjon

Vest-Sahara er verdens største såkalte «ikke-selvstyrte territorium». Slike er regulert i kapittel XI i FN-pakten, og senere konkretisert: Uavhengighet – eventuelt andre løsninger – skal skje etter en folkeavstemning. FN-pakten slår også fast i artikkel 1.2 at folks rett til bestemmelse er del av FNs formål. Nå er makten i ferd med å vinne over retten i Vest-Sahara. FNs Sikkerhetsråds årlige resolusjon omtaler i førsteutkastet Marokkos autonomiplan fra 2007 som «det eneste grunnlaget»; og omtaler «individuelle … løsninger». 2007-planen kom som et svar på at Sikkerhetsrådet enstemmig i 2003 vedtok en fredsplan for selvbestemmelse i Vest-Sahara. En stat opponerte mot planen: Marokko. Undergravingen av selvbestemmelsesretten ble styrket av at Trump i sin første presidentperiode anerkjente Marokkos okkupasjon i bytte mot at Marokko normaliserte relasjonene til Israel.