Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Israel

Bryr norske mediefolk seg om døde pale­stinske journa­lister?

Med drapet på palestinske Anas Al-Sharif og fire av hans journalistkolleger har mediene omsider begynt å skrive om Israels massive drapskampanjer mot palestinske journalister. 269 palestinske journalister har Israel nå drept i det pågående folkemordet. Yama Wolasmal kom 3. august med en høyst betimelig utfordring til journalister, kommentariatet og redaktører i norske medier i forhold til stillheten deres når så mange av deres palestinske kolleger i Gaza drepes. Redaktør Mari Skurdal roser i en leder Wolasmal for utspillet, men hevder samtidig at det har vært brei dekning i mediene av angrepene på de palestinske journalistene. ’Brei dekning’ er å overdrive ganske kraftig, i hvert fall om en, som Wolasmal, sammenligner med dekningen av angrepet på Charlie Hebdo, der mediene var breddfulle av solidaritet med de franske journalistene. Palestinske journalister stiller åpenbart i en klasse med langt lavere verdi. Wolasmal har rett i at stillheten har vært øredøvende fram til nå, til tross for enkelte uttalelser og brev medieorganisasjonene har rettet til Israel.

Høyreekstremisme

Erfaring fra Finland

Mari Skurdals artikkel om hegemoniet til høyreorienterte ordsmeder (Klassekampen 9. august) er viktig og aktuell i alle nordiske land, til tross for at velgernes entusiasme for de enkle triksene til høyreekstreme allerede har avtatt, i hvert fall i Norge, Sverige og Finland. Disse innflytelsesrike «høyreorienterte ordsmedene» har et stort fotfeste på sosiale medier, og de dominerer også det finske podkastuniverset – det samme ble gjort i Finland under forrige parlamentsvalg. Det ble snakket om statskonkurs og sløsing, og venstresidens slapphet. Høyresiden vant tydeligvis, og driver nå landet konkurs ved å ødelegge velferdsstaten.

Etterlivet

Hvor går de døde?

Mange tror at det materielle er det eneste virkelige, og med et slikt livssyn må døden bli en endelig slutt. Men er det så enkelt? I Klassekampen 1. august reflekterer Ingrid B. Melve åpent og undrende rundt sine erfaringer med begravelser. Hun har også tanker om det noe begrensede dødssynet hun forvalter som prest i Den norske kirke. Selv ble jeg overrasket over det sterke nærværet jeg opplevde i min bestefars begravelse. Senere har ikke denne opplevelsen vært like sterk, men jeg går likevel til slike avskjeder med ønske om å sende noen varme tanker som forhåpentligvis kan hjelpe på den videre veien. Utgangspunktet for Melves tekst var spørsmålet om vi skal gå til begravelser til mennesker som er dømt for forbrytelser.