Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Expats

Tilkna­ppede nordmenn?

Klassekampen hadde lørdag 8. august en morsom artikkel om expats, basert på InterNations ferske undersøkelse av 31 land. Expat og blogger Lourelou Desjardins hevder at nordmenn er verdensmestre i å holde fasaden. Den tittelen trodde jeg tilhørte engelskmenn, som holder fasaden høyt «to keep a stiff upper lip» i alle situasjoner. Utsagnet om den tilknappede norske fasaden er kanskje basert på folk fra Bærum, for den gjelder absolutt ikke Nord-Norge. Nylig møtte jeg en gammel, syk, venn: «Det går jo til hælvete, men – det tar jo tid!», svarte han på spørsmål om hvordan livet arter seg. Forskere kan ikke bare ta utgangspunkt i storbyene og Østlandet. Kystbefolkningens væremåte er selvsagt preget av fiskeryrket. Småbåtfiskeren har i tusen år måttet ta inn over seg at det å ta en tur på havet kan innebære at en kommer tilbake med tap av bruk, eller en mulig stor gevinst – eller kanskje ikke i det hele tatt. I et formannskapsmøte i Øksnes kommune fikk jeg fornøyelsen av å høre et formannskapsmedlem rope til en motdebattant: «Gå nu heim å bløgg dæ!» Jeg kan vanskelig forestille meg at en slik anmodning om selvmord vil bli ytret i et tilsvarende møte på Østlandet – i hvert fall ikke, som i Øksnes, uten sterk påtale fra ordføreren. Expats fornemmelse av utenforskap er selvsagt også et resultat av at våre kulturutøvelser ofte er knyttet til naturen og organisasjoner. En fransk dosent fortalte meg at han etter å ha startet i jobben fikk flere invitasjoner til middag av kolleger.

Arendalsuka

Mye mer enn et bran­sje­treff

Har Arendalsuka blitt til et rent bransjetreff? Ja, ifølge arkitekt Gerrit Mosebachs kronikk i Klassekampen 13. august. Demokratifestivalen «har blitt til de profesjonelle påvirkernes tumleplass», skriver han. Hvert år kommer slike, og andre beslektede påstander, som at uka er forbeholdt eliten, er for Oslo-infisert etc, etc. Og Dagsnytt 18 biter alltid på. Selv har jeg deltatt på uka i snart ti år, enten som representant for ulike frivillige organisasjoner, som politiker, eller som profesjonell møteleder. Og jeg har alltid kommet beriket hjem igjen. Næringslivet er selvsagt tungt til stede under Arendalsuka, og det synes jeg er helt greit.

Verdensteatret

Høy kvalitet og tøff konkur­ranse, Landro

Når et etablert og høyt anerkjent kompani som Verdensteatret ikke når opp i konkurransen om ­langsiktig tilskudd, vekker det naturlig nok reaksjoner og engasjement, som når journalist Jan H. Landro i Klassekampen 8. august spør om vi skjønner hva kompaniet representerer. At sterke og anerkjente kunstnerskap ikke får tilskudd, betyr ikke at vi betviler kvaliteten deres. De frie scenekunstkompaniene i Norge holder et svært høyt nivå og høster stor anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Antall søknader til ordningene for scenekunstvirksomheter var rekordhøyt i år, og fagutvalget har gjort noen svært krevende prioriteringer mellom høyt kvalifiserte søkere innenfor Kulturfondets budsjettrammer. Årets tildelinger spenner over ulike scenekunstuttrykk, målgrupper og geografiske nedslagsfelt. De viser både bredden og styrken i norsk scenekunst. Dette er kompanier som både flytter grenser, bygger scenekunstfeltet videre, og legger til rette for et rikt tilbud til publikum. Landros påstand om at søkere som selv sitter i fagutvalg blir behandlet mindre kritisk enn andre, gir ikke riktig bilde av praksis. Vi forstår samtidig at det utenfra kan reises spørsmål når personer som sitter i utvalg også kan være søkere eller medvirkende i prosjekter. Derfor har Kulturrådet strenge habilitetsregler og faste rutiner for å håndtere slike situasjoner, og har også bedt om en ekstern gjennomgang av medlemmenes adgang til å søke tilskudd. I påvente av gjennomgangen skal medlemmer som søker tilskudd fra eget utvalg, ikke delta i behandlingen av søknader i den søknadsrunden der deres egen søknad behandles. Tidligere var medlemmer kun inhabile ved behandlingen av sin egen søknad. Kulturrådets fagutvalg vurderer søknadene etter ordningenes retningslinjer og på grunnlag av kunstfaglig skjønn. Utvalget oppnevnes for to år av gangen, og alle kan komme med forslag til utvalgsmedlemmer. Uenighet om prioriteringer vil alltid være en del av kunst- og kulturfeltet.