Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Internasjonal fotball

Israel og UEFA

Det er ingen grunn til å ty til menneskerettslige argumenter for å henvise Israel til den fotballkonfederasjonen de tilhører geografisk: AFC, den asiatiske fotball­konføderasjonen. Ikke engang frykten for å provosere Trump gjør seg gjeldende her. Tvert imot: Abrahams­avtalen, som ifølge Trump har skapt fred og ­fordragelighet i Midtøsten, har fjernet argumentet for at Israel som eneste asiatiske land får delta i europeisk fotball. UEFA trenger derfor hverken politisk betente beslutninger eller Gianni Infantinos betenkeligheter for å ta en beslutning om å la geografien telle i ­vurderingen av hvem som hører inn under UEFA. Dette vil være til fordel for alle parter. Israel vil få en lettere vei inn i fremtidige verdensmesterskap. Fotballen i Midtøsten vil bli mer potent. Europa slipper å krangle internt og sparer mange penger på sikkerhetstiltak. I tillegg kan det bli skikkelig ­derbystemning om Israel skulle trekke Syria eller Libanon i sin kvalifisering til asiamesterskap og verdensmesterskap. Med kartet i den ene hånden og Abrahamsavtalen i den andre, kan UEFA avslutte samarbeidet med israelsk fotball og ønske lykke til i AFC, uten en eneste henvisning til folkemord eller forakt for FN og internasjonale lover og regler.

Oppvekst

Barnets tre første leveår

Håper mange merket seg barnehagelærer Hans Flaatens artikkel 1. oktober. Han har arbeidet i barnehage i 40 år og deler sine erfaringer: «Jeg har aldri sett at de minste barna har hatt noen fordeler av å være i en barnehage, snarere tvert imot.» Jeg tenker med gru på de små som gråter når mor eller far leverer dem. De mister den basale tryggheten de trenger for å bli «gangs menneske». Hvorfor får flere unge psykiske problemer? Er det fordi de ble fratatt den tryggheten hos en forelder de hadde behov for som små? Vi ofrer de minste for økonomisk vekst. Men det straffer seg. Det må lønne seg å være hjemme med barna de tre første leveårene.

Folkeretten

En tid for mot

Israels fremferd i Gaza og på Vestbredden gjør at stadig flere land reagerer, både med fordømmelse, anerkjennelse av Palestina, og med løfter om boikott av Eurovision eller fotball-VM hvis Israel får delta. Regjeringen holder en lav profil, og vil ikke engang trekke Oljefondet ut av investeringer som bidrar til krig og okkupasjon i Palestina. Siden den andre verdenskrig har internasjonale spilleregler vært definert av vestlige demokratier, basert på overlegen økonomisk og militær makt. Etter som maktbalansen har dreid, ser vi også en rask bevegelse bort fra en rettsstyrt, multipolar verden, over til en ny virkelighet der alle de mektigste statene har varianter av autoritære styresett. Vår nye hverdag er en tyrannopolar verdensorden, der stadig flere land ignorerer folkeretten, fordi prisen for slik adferd har falt, og der de rettslojale statene står uten et tydelig, mektig og modig foregangsland. Regjeringen sier ­alenegang eller for sterke reaksjoner fra Norge kan gjøre det mer krevende å bidra positivt i Midtøsten. Men per i dag kommer ingen hjelpesendinger, medisiner, observatører, penger eller noe som helst inn i Gaza. Israel ignorerer alle krav fra verdenssamfunnet.