Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Budsjettsamarbeid

Det frister å si: «Hva var det jeg sa?»

I valgkampen ble det lovet trygg styring – et løfte mange satte sin lit til. Med Aps Kai Steffen Østensen i spissen virket det som en garanti for stabilitet og ansvarlighet. Nå er situasjonen en helt annen, og for mange av oss er det både skuffende og uforståelig. Budsjettprosessen har endt i kaos. Flertall for forslaget mangler, støttepartiene har trukket seg – og landets økonomiske og politiske kurs framstår som skakende og uforutsigbar. For vanlige folk kan dette bety at kommuner må spare, at investeringer utsettes, at planene for framtida settes på vent. Det som skulle være trygghet, gir nå usikkerhet. At vi nå i tillegg står i fare for en regjeringskrise – fordi regjeringen ikke evner å komme til enighet om sentrale prioriteringer – gjør alt mye mer alvorlig.

Eu og usa

Noen som husker ­«politisk moral» …?

Europas politiske ryggrad råtner på rot. Fraværet av mot er blitt en flau affære. Og farlig: «Vi står foran storkrig i Europa», sier Frankrikes øverstkommanderende. De politiske lederne er valgt av folket for å skape en trygg og rettferdig verden. Den verden de har latt utvikle seg til nå, er det motsatte. Det går an å bygge en mur av argumenter for unnfallenheten. Men opp av bortforklaringene stiger uansett en fanfare av et spørsmål: hvor pokker er det blitt av det moralske ansvaret? Snart er det ett år siden Europas sikkerhetsgaranti gjennom 80 år ble overtatt av en mann med «ondartete narsissistiske personlighetsforstyrrelser», marinert i grenseløs selvforherligelse.

Statsbudsjett

Lytt til egne velgere, Ap

Visste du at 64 prosent av Arbeiderpartiets velgere vil stanse eller redusere oljeleting? Det er på tide at norsk offentlighet begynner å ta folks ønsker på alvor. Hvis du ønsker mer handling for klima og natur er du en del av majoriteten. 80 prosent av nordmenn vil verne mer natur. 65 prosent ønsker strengere regulering av folk og næringsliv for å redde klimaet. 64 prosent av Ap-velgere ønsker stans eller redusert oljeleting. Vi som taler naturens og klimaets sak er ingen «naiv minoritet», vi er majoriteten. At MDG nekter å godkjenne et statsbudsjett som øker utslipp, er en selvfølge. Det oppsiktsvekkende er at Arbeiderpartiet er villig til å skape en regjeringskrise på en sak som går imot ønskene til egne velgere.