Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Matmomsen

Lavtlønns­oppgjør for velferds­staten

I Klassekampen 21. mars hadde politisk redaktør Bjørgulv Braanen en interessant kommentar om prinsippene for velferdsstaten i forbindelse med diskusjonen om å redusere matmomsen, og om dette skulle gjelde for alle eller bare for noen. Han hevdet at et prinsipp for velferdsstaten var allmenne ordninger, og følgelig måtte en nedsettelse av matmomsen gjelde alle. Å gå inn for noe annet, var å bidra til å svekke grunnlaget for velferdsstaten, prinsippet om allmenne ordninger. Det er helt riktig og viktig å holde fast på at velferdsstatens ytelser til befolkningen skal være allmenne og gjelde for alle. Men gjelder det samme for finansieringen av velferdsstaten, som hovedsakelig skjer gjennom skatter og avgifter? Det allmenne prinsippet for finansiering av velferdsstaten er at skatter og avgifter skal være rettferdige og virke omfordelende, og dermed bidra til å utjevne de forskjellene i levekår som markedsøkonomien skaper. For å få til det må skatter og avgifter nettopp ikke være like for alle. Det er derfor skattene er progressive, og det er derfor luksusvarer som bare de velhavende fra øvre middelklasse og oppover kjøper gjerne kan ilegges høyere avgifter enn dagligvarer som alle må ha, og der hvor forbruket endrer seg lite med prisen, som tannpasta og doruller.

Regjeringen

Senter­par­tiets dob­belt­spill

Var Stortinget en fotballstadion, ville forrige ukes spill ført til full storm blant fans, trenere og lagkamerater. Se bare for deg en spiller som underveis i kampen plutselig rusler over banen, tar på seg motstandernes drakt og begynner å spille for dem. Uhørt! Likevel var det dette Senterpartiet valgte å gjøre i forrige uke. Etter å ha gjort en avtale med de rødgrønne partiene om budsjettet, valgte de like godt å bryte den og å stemme sammen med høyresiden for å kutte drivstoffavgiftene. Det var en real sklitakling på eget lag. Rødgrønn er ikke en merkelapp du kan klistre på deg selv, men en politisk retning du forplikter deg til. Det handler om hva du gjør når fløyta går. Og når Senterpartiet velger løsninger som øker utslippene, svekker fellesskapet og gir mest til dem som allerede har mest, blir det vanskelig å se hvilket lag de egentlig spiller for. For det er lite rødgrønt med kutt i drivstoffavgiftene. Det selges gjerne inn som god distriktspolitikk, men i praksis er det en dyr gavepakke til dem som kjører mest og ofte har mest fra før.

Tannhelse

Tannemalje og vitamin K2

De siste dagene har NRK fortalt om medfødte tannskader og dårlig tannemalje hos nesten hvert fjerde barn i Oslo, og ingen vet hvorfor. Vitamin K2 er viktig for dannelsen av emaljen; dagens kostråd gir lite K2. Det kan være en sammenheng. Emaljen dannes fra kalsium og fosfat i blodet. Cellene som lager emaljen, trenger vitamin K2. Det er få kilder i norsk kosthold til K2: Det finnes i noen få typer moden ost og litt i animalske produkter. Sunn mat er magert kosthold, magre melkeprodukter, lite smør, lite kjøtt og mye fiber, men med lite fett blir ikke fettløselig K2 tatt opp i blodet.