Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Eu

Bjørgulv Braanens historiske bølgesus

I innledningen til Romatraktaten nevnes bevaring av fred og frihet som et av samarbeidets hovedmål. Bakteppet var de forutgående verdenskriger, men også de mange øvrige kriger som hadde herjet Europa, ofte i en alles kamp mot alle om land, ressurser og avgjørelsesmakt. Denne historiske erkjennelsen – og forankringen – har fulgt med i alle senere traktatutvidelsers innledende paragrafer, slik det for eksempel kommer til uttrykk i den danske versjonen av Maastrichttraktaten (1992) som ligger til grunn for dagens EU: [De europeiske stats- og regjeringssjefer] «som erindrer om den historiske betydning af at bringe det europæiske kontinents deling til ophør og om behovet for at tilvejebringe et solidt grundlag for opbygningen af fremtidens Europa». Det er dermed en ganske freidig – nesten ahistorisk – analyse Braanen presenterer på tampen av 2025 under overskriften «Historiens bølgesus» (Klassekampen 30. desember). At Braanen utviser en ubøyelig iver etter å mistenkeliggjøre motivene til de av oss som mener at overnasjonalt europeisk samarbeid er den beste vei å følge i kampen for å bevare og videreutvikle et Europa i fred, frihet og basert på felleseuropeiske verdier, får så være. Men denne hans utmaling – med bred penn – av Europas historie som en sammenhengende bølgebevegelse mellom nasjonenes heroiske kamp for sjølråderett på den ene siden og ulike imperiale krefter på den annen, kan ikke få stå uimotsagt.

Nobels fredspris

Nøytral liberal NRK-ekspert

Interessant, ved årsslutt: Civitas Eirik Løkke bekrefter i onsdagens Klassekampen at han synes det er greit å gå til krig for å innføre «liberalt demokrati», som i Irak 2003. Denne begrunnelsen trumfer altså folkeretten, og dermed var det rett å gi Machado fredsprisen sjøl om hun støtter militære trusler og likvidering av sivile landsmenn. Dette er jo standpunkter skreddersydd for vestlig «humanitær» og voldelig imperialisme, og en solid ballast å ha med seg som fast USA-ekspert i NRK.

Usa

Krigsbevis?

I et forvirrende oppslag om krav til bevis for at invasjoner er planlagte, trekker Lars Nygaard tirsdag 30. desember inn en tidligere kronikk av meg som bevis. Hva Nygaard ønsker å bevise, er mindre klart: Påstanden er at det aldri har «vært beviser for en invasjon før den faktisk har skjedd». Deretter peker han nese til en rekke forfattere som like før Russlands invasjon i Ukraina i 2022 betvilte at en invasjon ville finne sted. Men hva så? Nygaard har jo nettopp slått fast at ingen har klart å varsle en invasjon på forhånd – men alle har jo rett til å håpe i det lengste! Midt i suppa serverer Nygaard et løsrevet sitat fra min kronikk, der budskapet var: «Bli voksen! Å rasle med våpen er så forbannet barnslig!» Enda mer barnslig er det at Nygaard anklager meg for å rasle med våpen, når jeg henviser til en konflikt som raskt kan bli krig. At krigen brøt ut rett etterpå, viser vel at jeg hadde rett? Jeg kan selvsagt tilstå at jeg er svoren Nato-motstander, nå mer enn før.