Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Fpu

Stige­spe­let

Eg ser på Dagsrevyen 2. september at Simen Velle kjem drassande med det forslitte bildet av oss eldre som klatrar opp i treet og dreg stigen etter oss. Då blir det fristande å bruke stigebildet også for oss eldre som blir anklaga for slik egoisme. Ja, vi som blei født under og litt etter andre verdskrigen, vi har klatra i veg oppover, heilt nedanfrå ein levestandard på eit slikt nivå at du nok ikkje ville ta i det med eldtang eingong. Men vi drog ikkje opp stigen, for det var ingen som trengde han lenger. Dei siste generasjonane er jo født her oppe på denne grøne greina på toppen av verdas velstandstre, der vi no sit saman, gamle og unge i Velstands-Noreg.

Høyre

Dette er skadelig for demo­kra­tiet

Den dagen vi faktisk rammes av villet desinformasjon, står vi igjen uten ord. Det siste halvåret har jeg brukt mye tid på foredrag og samtaler om boka jeg utga sammen med Ida Helene Rosenqvist, «Makta er vår: politikk og påvirkning i det norske demokratiet». Noe mange jeg møter spør om, er hvordan det står til med det norske demokratiet. Mye står bra til i Norge. Kanskje viktigst: Den politiske tilliten er veldig høy. Derfor forferdes jeg over ordbruken som har tiltatt mot slutten av valgkampen. Ikke fordi det ikke har gått hardt for seg i en valgkamp før. Temperatur skal det være. Men fordi ordene som brukes, er så harde at de kan svekke tilliten til politikken.

Nav

«Hva trenger du for å komme i arbeid?»

Denne smsen går nå ut fra Nav til alle unge uføre. Hvordan vil det påvirke relasjonen mellom Nav-veiledere og brukere som har mange års erfaring med Nav? Hva har det å si for maktaspektet, for verdiene anerkjennelse, frihet, selvstendighet, brukermedvirkning i relasjonen mellom veileder og bruker? Hvordan vil dette oppleves av dem som får meldingen? Er Tonje Brenna blind for dominansen Nav viser ved å gjøre dette? Hva vil hun oppnå? At alle uføre som ringer Nav og har spørsmål om de kan jobbe, skal få svar? Dette er ikke annet et valgkampstunt og en alvorlig maktbruk, uten innsikt i hva slags krenkelse det kan medføre, både for en hel gruppe mennesker og for enkeltpersoner. Jeg gjorde det samme en gang. Sendte melding til en person som var ufør, om hen kunne tenke seg å jobbe. Reaksjonen burde jeg forutsett. Hen ble redd, sint, lei seg, skamfull. Fastlegen ringte meg samme dag og ga meg tydelig beskjed om at dette var et grovt overtramp fra min side.