Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

Dialog med overgri­peren

Siden revolusjonen i 1979 har det iranske regimet brukt fengsler, tortur, henrettelser og væpnede sikkerhetsstyrker for å knuse enhver form for opposisjon. Regimet har slått ned protester gang på gang med kuler, fengsler og henrettelser. Siden januar 2026 har nye protester blitt møtt med ekstrem vold. Internett har tidvis vært delvis stengt. Uavhengige journalister har begrenset tilgang. Bildene som slipper ut, er ofte gjennom regimets egne kanaler eller nøye kontrollerte journalistiske rammer. Når slike bilder ukritisk gjengis i Europa, forsterker de regimets propaganda. Likevel finnes det politiske miljøer i Norge som omtaler møter med representanter for dette regimet som «dialog» og «fredsarbeid».

Karbonfangst

Hva vil Norge med Svalbard?

Først takk til journalist Ole Magnus Rapp for nylig fokus på Svalbard, spesielt den alvorlige meldingen i Klassekampen 28. februar. Her fokuseres det på stengingen av den siste operative kullgruven på Svalbard, Gruve 7. I en ustabil verden må nettopp Svalbards stabilitet være i fokus, og da er det avgjørende at Svalbard er selvforsynt med energi. Så langt har Svalbard vært nettopp det, og Gruve 7 alene kan fortsatt dekke flere års forbruk. Men nå er gruven i ferd med å bli stengt. Men frislipp av CO₂ når kullet brennes kolliderer direkte med dagens klimakrav. Problemet kan løses ved å ty til karbonfangst og -lagring.

Næringspolitikk

Meir statleg eigarskap, ikkje mindre

I Klassekampen 5. mars spør me kvifor Raudt ønskjer å selja det statlege investeringsselskapet Nysnø Klimainvesteringer. Det vil innebera ein einsidig reduksjon av statleg eigarskap. I sitt svar til oss skriv Mímir Kristjánsson og Geir Jørgensen at dei vil avvikla Nysnø fordi staten ikkje får noko igjen for det. Det verkar som at Raudt framleis ikkje har skjønt at Nysnø ikkje er ei støtteordning, men ein statleg investor som tar eigarskap i kommersielle selskap. Verdien på eigardelane i dag er om lag på nivå med tilført kapital. Nysnø har fått kritikk fordi avkastninga ikkje har vore høg nok samanlikna med breie marknadsindeksar som for eksempel børsen. Men det er å samanlikna eple med pærer. Som investor i unoterte selskap i tidleg fase har Nysnø lange investeringshorisontar, og verdiane vil variera over tid. Statoil hadde raude tal i ti år, subsidiert av overføringar frå staten, før dei tente pengar. Hadde Raudt fått viljen si hadde det for lengst blitt avvikla før den tid. Raudt burde vera mindre opptatt av kortsiktig profitt, og meir opptatt av langsiktig industribygging. Vidare meiner Kristjánsson og Jørgensen at små statlege eigarposisjonar ikkje gir demokratisk kontroll i økonomien.