Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Arbeidsliv

Bør vi revidere stillings­vernet?

I dag er det nærmest umulig å si opp ansatte. Det gjør at bedrifter velger å ansette «det trygge». Hva er resultatet? De som trenger sin første sjanse, får aldri foten innenfor døren. Dagens strenge stillingsvern er ment å beskytte arbeidstakeren. Paradokset er at vernet har blitt en mur for dem som står utenfor. For å få flere unge i jobb, må vi tørre å revidere noe av det helligste i norsk arbeidsliv – stillingsvernet. Det må rett og slett bli enklere å si opp folk.

Historie

Bakkanalen

Finansavisen kommenterer 22. februar Ine Eriksen Søreide og ikke innrapporterte midler til et sveitsisk fredssenter som driver såkalt privat diplomati – «ofte gjennom fortrolige samtaler og bakkanaler der lite blir offentlig kjent». Ut fra det som ellers er kjent om bakkanaler – altså romerske festorgier til ære for vinguden Bacchus – er det god grunn til å holde det skjult, ikke minst av en respektabel politiker som Søreide.

Equinor

Stans oljefeltet Rosebank

Med store utslipp og fare for at overskudd sendes til et selskap som anklages for tilknytning til brudd på menneskerettighetene, kan ikke Norge støtte Equinors Rosebankfelt i Storbritannia. Equinors partner på det planlagte Rosebank-feltet, Ithaca Energy, er majoritetseid av israelske Delek Group, som står på FNs liste over selskap som opererer på okkuperte palestinske områder. Delek Group eier også et selskap som har drivstoff-avtale med det israelske militæret. BBC intervjuet nylig tidligere førsteminister for Skottland, Humza Yousaf som uttalte: «Det er et ganske tydelig råd om at fortjeneste fra Skottlands naturressurser potensielt kan gå til et selskap som er involvert i ulovlige israelske bosettinger. For meg burde det avgjøre saken om at Rosebank ikke bør få klarsignal.» En juridisk gjennomgang bestilt av den britiske organisasjonen Uplift viser til potensielle brudd på artikkel 49 og 53 i den fjerde Genèvekonvensjonen, som omhandler okkupasjon, deportasjon og ødeleggelse av eiendom. Det påpekes også at grunnet forbindelser med Delek Group vil en godkjenning av Rosebank kunne sette Storbritannia i en posisjon hvor landet bryter sine folkerettslige forpliktelser, som sier man ikke skal hjelpe eller assistere opprettholdelsen av ulovlige bosettinger, samt ta steg for å forhindre handel og investerings-forbindelser som kan støtte dette. Equinor har avfeid kritikken flere ganger ved å si at det er Ithaca Energy de har et forhold til, ikke majoritetseieren Delek Group. Her misforstår Equinor kritikken. Det er ikke partnerskapet i seg selv som er problemet. Kritikken kommer fordi Equinor kan gjøre noe med pengestrømmen, men velger å ikke gjøre det.