Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Grønland

USA og Askeladden

I Klassekampen 16. januar uttaler utenrikspolitisk talsperson for Rødt, Bjørnar Moxnes, følgende om Grønland: «No handlar det om å avskrekke konkrete truslar frå USA og hindre ei vidare eskalering.» Det kan, ifølge ham, gjøres blant annet ved å sende norske fregatter, eller «det som trengst». Ideen om deeskalering gjennom å sende totalt underlegne militære styrker mot verdens største militærmakt, er original. Men den lille, norske styrken kan ha et hemmelig våpen, beskrevet i folkeeventyret om Askeladden som kappåt med trollet: Da trollet kom og truet ham, grep Askeladden en ost, krystet den så mysa skvatt, og skrek: «Tier du ikke still, skal jeg klemme deg som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!» Da spaknet trollet og hjalp heller til med vedhogsten. Når USAs marine seiler opp med skarpladde våpen, kan mannskapet på den norske fregatten stille seg langs rekka med hver sin ost, klemme den så mysa skvetter og rope: «Lar dere ikke Grønland i fred, skal vi klemme dere som vi klemmer vannet av denne hvite steinen!» Og snipp, snapp, snute, da er trollet Trump ute.

Nobels fredspris

Freds­pri­sen er ødelagt

Når årets fredsprisvinner velger å «gi prisen videre» til Donald Trump, bryter hun ikke bare med nobelkomiteens regler. Hun latterliggjør selve institusjonen. Nobels fredspris er ikke en personlig eiendel man kan overrekke som et politisk symbol. Når den behandles slik – og Trump villig tar imot dette som et slags trofé – forvandles verdens viktigste fredspris til politisk teater. Det er flaut, og det er barnslig. Men viktigere: Det er avslørende. For dette øyeblikket oppstår ikke i et vakuum.

Iran

Demokrati utsatt på ubestemt tid

Iran står ved et historisk veiskille. Etter tiår med politisk undertrykkelse, økonomisk stagnasjon og systematiske menneskerettighetsbrudd har protester igjen fylt gatene i Teheran, Mashhad, Zahedan og et titalls andre byer og blitt møtt av en brutal og dødelig respons fra regimet som med stor sannsynlighet har krevd tusenvis av menneskeliv. Millioner av iranere har vist en tydelig vilje til endring. Nylig har Reza Pahlavi presentert sin Emergency Phase-plan – et politisk veikart som hevder å tilby Iran en kontrollert overgang bort fra diktatur og i retning av et demokratisk styresett. På papiret lover planen valg som skal sikre folkets deltakelse i landets fremtid. Den fremstår som et demokratisk rammeverk, men en nærmere analyse viser at den institusjonelle strukturen legger til rette for toppstyrt maktkonsentrasjon, utnevnelsesbasert representasjon og risiko for en uendelig overgangsperiode. Selv der demokratiske mekanismer formelt er til stede, er makten i praksis personalisert, og sikkerhetsapparatet kan operere uten kontroll. Kjernen i planen er Pahlavis rolle som «Leader of the National Uprising».