Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Bensinprisen

Hakk i plata, Vedum

Ifølge Klassekampen 13. mars maner Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til diesel­opprør og kamp mot høye bensinpriser. Han mener at folk i Oslo ikke er like plaget av høy bensinpris som folk ellers i landet og begrunner det med at i distriktene har man verken elbil eller kollektivtrafikk. Mener han at folk som bor i Distrikts-Norge ikke har hørt om elbiler? Har dem ikke aviser og TV i distriktene? Har dem ikke hørt om elbiler, el-pickup, el-traktor eller elektriske lastebiler? Hvorfor kan ikke Vedum heller jobbe for bedre støtte til elektriske landbruksmaskiner? Det finnes allerede flere støtteordninger for bønder som ønsker å investere i elektriske maskiner og redskaper. Ordninger som kan føre til mer miljøvennlige og bærekraftige løsninger. De økonomiske fordelene ved å kjøpe elbil er like for alle, enten du bor i by eller i distriktene. Dersom du bor på landet og ikke har elbil, skyldes det antakeligvis det samme som for oss som bor i byen og ikke har det; vi har verken råd eller er interesserte uansett. Eller vi har en gammel bil som ikke trenger å kasseres, men som kan leve og putre i vei noen år til.

Skole

Et klasseløst samfunn?

Jeg kan ikke holde meg fra å flire litt, når avisa med det klingende navn Klassekampen 13. mars hyller en liste over kulturuttrykk som skal vise at Norge er et samlet og klasseløst samfunn, i form av en såkalt innholdsliste for grunnskolen. Jeg lurer på om grunnen til at jeg ser annerledes enn avisa og kunnskapsministeren på saken, er at jeg hele mitt yrkesliv har jobba i et lavtlønnsyrke. Dessuten har femti år som aktiv i fagforeninger overbevist meg at avisas navn fortsatt er aktuelt. Er det på lista innslag av verk som beskriver klasseforskjeller og arbeiderbevegelsens forskjellige retninger sitt strev for forandring av samfunnet? Jeg hadde ikke venta at Rudolf Nilsen sitt dikt «Revolusjonens røst» skulle være på lista. I ei tid hvor de sosiale forskjellene øker, er ikke engang ei ganske ny bok som «Vi fattigfolk» av Anna-Sabina Soggiu funnet verdig. Det er for meg et bevis på at de som lager slike lister, er ganske blinde for klasseforskjeller og klassekampens betydning for hvordan samfunnet utvikles.

8. mars

Sexarbeid er tilgjen­gelig arbeid

Over 100.000 «funkiser», det vil si folk med ulike funksjonsvariasjoner, står i dag utenfor arbeidslivet, ufrivillig. Mange av oss trenger en form for fleksibilitet, selvstyring, og å kunne velge når og hvilke dager vi jobber som dagens arbeidsgivere ikke er villige til å tilrettelegge for. Funkiser rapporterer å søke på hundretalls av jobber, i flere år, uten å få napp. Andre funkiser, spesielt kronisk syke, kjemper årelange kamper mot Nav for å få en minimumsstønad de knapt kan overleve på. For mange funkiser er sexarbeid ett av få reelle alternativer i dagens arbeidsmarked. I en undersøkelse fra den britiske organisasjonen Decrim Now UK oppga 77 prosent av respondentene at de hadde en fysisk eller psykososial funksjonsnedsettelse eller var nevrodivergente. 76 prosent rapporterte at finansiell nød var hovedgrunnen til at de valgte begynne med sexarbeid.