Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kristen tradisjon

Hvorfor skal det kristne nedtones?

Vi nærmer oss julehøytiden, da evangeliet om Jesu fødsel nok en gang skal forkynnes fra kirker over hele verden. Ja, hele vår kalender er inndelt etter kristne merkedager. Lovverk, skole, kultur og kunstliv, ja vår vestlige sivilisasjon er på mange måter preget av en to tusen år gammel historie som startet med Jesu fødsel. Selvsagt lever vi i dag i et multikulturelt og flerreligiøst samfunn, men vår norske historie og kultur er uløselig knyttet til kristendommen. Og julen er i vår tradisjon en kristen høytid. Noen av disse historiske fakta gjenspeiles i både vår Grunnlov og i opplæringsloven. I Grunnlovens paragraf 2 heter det: «Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår» og i opplæringslovens paragrafer 1–3 står det: «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon.» Jeg går ut ifra at Stortinget med disse formuleringene signaliserer en tydelig verdiforankring? Eller er det bare innholdsløse honnørord for høytidelige anledninger? Hvis samfunnet mener alvor med forankringen i kristne og humanistiske verdier – ja, så burde det jo være en selvfølge at disse verdiene også av og til synliggjøres – i både skole, samfunn og politikk? Diskusjonene knyttet til skolegudstjenester nå før jul aktualiserer nettopp dette. En skolegudstjeneste vil utvilsomt kunne bidra til en viss forståelse av vår tusenårige kristne tradisjon og arv.

Litteratur

Kriti­kernes litte­ra­tursyn

Slakt av en skjønnlitterær bok er som regel et uttrykk for kritikerens eget litteratursyn, og med det i mente vil jeg gjerne stille kritikere spørsmålet: Er de klar over hvilket litteratursyn de forfekter, og trenger denne litteraturen dem som forsvarere? Carline Tromp ønsker seg en annen bok da hun leser min nyeste bok «Noe vidunderlig vil skje». Hun vil ha en form hun kjenner, og ønsker seg først en satirisk realistisk roman. Hun trekker frem Helga Flatland, som i tillegg skriver i mange perspektiver, og ikke er så klaustrofobisk. Hun spør seg ikke hvorfor boken min er slik, for det er et godt spørsmål: Hvorfor har en forfatter i 2025 valgt å skape et klaustrofobisk univers? Og hva gjør det med leseren? For dette er et faktisk valg jeg har tatt. Jeg har ikke gjort det fordi det er lettere, det er det ikke. Det går an å tenke seg at noen erfaringer er klaustrofobiske. I mitt eget liv, så har jeg opplevd mange klaustrofobiske tilstander, og kriser er en av dem.

Miljø

Rens Oslo­fjor­den – men ikke la regningen drukne i byråkrati

Oslofjorden har i generasjoner vært en livsnerve for natur, næring og rekreasjon. Men nå er fjorden syk. Overfiske, kloakkutslipp, forurensning og nedbygging av strandsonen har ført til dramatisk nedgang i artsmangfold og vannkvalitet. Det er bred politisk enighet om at noe må gjøres – men spørsmålet er: Hvem skal betale? Rensing av Oslofjorden er ikke bare et miljøtiltak, det er en investering i fremtidens livskvalitet, folkehelse og bærekraftig utvikling. Tiltakene som trengs – oppgradering av renseanlegg, bedre overvannshåndtering, restaurering av natur og strengere regulering av utslipp – koster milliarder. Dette kan ikke skyves over på kommunene alene. Staten må ta hovedansvaret. Oslofjorden er et nasjonalt ansvar, og rensingen må finansieres gjennom statlige midler, på linje med andre store miljøsatsinger.