Linn Stalsberg har delt denne artikkelen med deg.

Linn Stalsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvor mange må dø?

OFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTBOFFERVILJEN: Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene, skriver Robert Mood. Bilde fra Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor. FOTO: Doug Mills, AP/NTB

I 1991 feiret USA og Vesten seieren i den kalde krigen. I seiersrusen påberopte vi oss unike verdier og overlegne politiske systemer. Intervensjoner for å beskytte sivile og fremme vårt demokrati kom på løpende bånd. Terroren i New York 11. september 2001 forsterket stemningen og utløste en global og grenseløs «krig» mot terror. Hybris og behovet for hevn dominerte i USA, akkurat som det nå gjør i Israel, etter 7. oktober 2023.

Etter få år med tro på at vår ortodokse nabo kunne finne plass i det europeiske fellesskapet, falt Russland tilbake i gamle spor. Muligheten til å bygge et større fellesskap gikk tapt, i stedet fikk vi polarisering og økt mistro. Det er ingen tvil om at Putin har skylden for krigen i Ukraina, men like sikkert er det at vestlige statsledere har medansvar for de tapte mulighetene.

Å få en gammel tanke ut er det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn, sies det. Gamle menn definerer hva krigen handler om, mens unge dør i tusentall. Dersom president Biden eller Natos generalsekretær i 2021 hadde sett Putin i øynene og sagt at hvis du invaderer Ukraina får du krig med oss, ville Putin neppe invadert.

I stedet snakket Biden om at Russland ville bli «holdt ansvarlig» hvis de gikk inn og advarte om alvorlige økonomiske konsekvenser. Stefanie Babst, som ledet en avdeling i Natos øverste ledelse med oppgave å tenke strategisk fremover – inntil den ble nedlagt – sier til VG i april 2023: «Jeg hadde ønsket at Nato lot være å melde hva de allierte ikke ville gjøre: At de ikke ville etablere en flyforbudssone over Ukraina, at de ikke ville involvere seg direkte i krigen».

Russland ønsker kontroll over nabostatene og invaderte Ukraina for å gjenopprette det russiske imperiet. At randstater søker seg mot Europa og Nato truer ambisjonene. Stoltenberg vil gi våpen og støtte helt til Ukraina er fritt – hva nå det betyr i praksis. Russere flest fortelles at de sloss i en eksistensiell krig mot nynazister og et dekadent Vesten som vil ødelegge mor Russland.

Jonas Gahr Støre sier krigen er «en krig mot vår felles sikkerhet, demokratiske rettigheter og verdier». Zelenskyj hevder at et russisk angrep på Europa vil bli det neste hvis Ukraina ikke vinner. Civita-rådgiveren Erik Løkke skriver i VG at krigen er «en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier,» med Zelenskyj i rollen som Churchill og Putin i rollen som Hitler.

«Unge mennesker dør for svulstige og utydelige ­politiske mål»

Unge mennesker dør med andre ord i tusentall for svulstige og utydelige politiske mål. Ønsker om fornyet makt, popularitet, grandiose ambisjoner, hybris, hevntrang og andre motiver overskygger kanskje at deres felles ansvar er å snu utviklingen og at den eneste gode krig er den som bygger en bedre fred – for oss alle.

«Det var aldri noe sånt som en god krig eller en dårlig fred», sa Benjamin Franklin etter fredsslutningen med Storbritannia i 1783. Dagens gamle menn synes å ha glemt dette når de leder oss inn i en kompromissløs krig med utsikt til over en million døde og fare for verdenskrig.

Diplomati og dialog er et politisk verktøy som hverken handler om å bli bestevenner, unnskylde handlinger eller være ettergivende. Tvert imot handler det om å få andre til å forstå at gevinsten blir så liten – eller kostnaden så stor – at de endrer atferd. Som ved å avslutte kriger, avstå fra hybrid destabilisering, slutte med økonomisk utpressing eller utnytte nødhjelp og beleiring som våpen.

Industrien omstilles nå til krigsproduksjon, konkurransen om å produsere flest mulig missiler og granater er i gang. Verden bruker allerede over to trillioner dollar på våpen. En nær dobling i løpet noen få år. Hvor mange døde er for mange? Hvorfor stopper vi ikke krigen og bruker alle milliardene på gode formål? Vi er, gjennom generasjoner, oppdratt til at et menneskeliv skal tas vare på – alltid og uansett.

Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. Nyvalgte politiske ledere kan fort miste engasjementet og viljen til å støtte Ukraina. Da må vi innse at det fort kan bli begrenset hva Ukraina kan forhandle om.

Start forhandlinger nå!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Tøyen

Å stjele fra byungene

Det var Jan Erik Vold som stilte spørsmålet: «Vet Oslo byråd hva en spade er?» Året var 1988. Det borgerlige byrådet, ledet av Høyres Michael Tetzschner, ville legge ned skolehagene. Tomten skulle de selge unna. Det var i skolehage at Vold hadde lært «å sette slagstøvver’n på spa’bla’et og tråkke til.» Å legge ned skolehagene var, med Volds låt, «å stæla fra byunga». Nedleggelsen ville spare to millioner kroner i driftskostnad. Salgsinntekten skulle gi en pen éngangssum i en slunken bykasse. Slik gikk det ikke. Skolenehagene på Geitmyra ligger der stadig, til evig glede for byungene. Politikere som visste prisen på alt, men kjente verdien av ingenting, tapte. Nå står Oslo foran store nedskjæringer.

Økologisk mat

Takk til Tore!

Jeg har nettopp lest Tore Stubberuds artikkel om Debio og økologisk landbruk, og jeg vil bare si takk til ham! Jeg er opptatt av økologisk landbruk, og mottar medlemsblad fra Økologisk Norge med reklame for fancy Oslo-restauranter, obskure oppskrifter og selvpromotering av diverse folk som vil selge deg noe, med mer, og har kjent på noe som jeg ikke har klart å sette ord på. Så leste jeg innlegget til Tore Stubberud i Klassekampen nå i dag, og tenkte «amen!» (slik er det).

Innvandringspolitikk

Asylmottak i utlandet? En elendig idé

Regjeringen åpner for samarbeid med EU om asylmottak og retursentre utenfor Europa, såkalt eksternalisering. Dette er først og fremst et rettslig spørsmål. Vi kjenner modellen fra Italia–Libya-samarbeidet, EUs avtaler med Tyrkia og Libya, Danmarks Rwanda-planer og Storbritannias Rwanda-ordning. Erfaringene er gjennomgående dårlige: menneskerettsbrudd, rettstomme rom og langvarige rettsprosesser. Essensen er enkel: En stat kan ikke eksportere sitt menneskerettsansvar. Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 1 og praksis fra Strasbourg-domstolen oppstår ansvar når staten utøver effektiv kontroll, også utenfor eget territorium. I Hirsi Jamaa-saken ble Italia dømt for å ha sendt båtflyktninger til Libya. I M.S.S.-saken ble Belgia dømt for å sende en asylsøker til et Hellas med systemsvikt. Staten har plikt til å vite hva den sender folk til, og kan ikke gjemme seg bak andre staters mangler. Overført til Norge: Betaler vi for, inngår avtale om og styrer et mottak i tredjeland, er det fortsatt Norge som bærer ansvaret.