Det siste året har jeg hatt en lesekrise. Jeg, som vanligvis sluker litteratur, den ene romanen etter den andre, fikk plutselig vanskelig for å fatte interesse for de fiktive universene. Det begynte med spillefilm og serier for flere år siden. Å sette meg ned og se en spillefilm føltes uoverskuelig kjedsommelig. Jeg ville se dokumentarfilm. Jeg ville se film som beskjeftiget seg med virkeligheten. Det eneste jeg kunne forklare denne nye preferansen med, var at så mange filmer og serier var skåret over nøyaktig den samme lesten, og derfor endte med å virke forutsigbare.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
