Fester har sin helt egen dramaturgi. Vi kjenner alle den litt stive starten som ofte preger et selskaps første time. Stadig håndhilsing, keitete small talk og en eller annen som står litt aleine med stettglass og søkende blikk.
Men så, etter noen glass, tør gjestene opp og det hele kan bli riktig så fornøyelig, for ikke å si vilt. Hjertelig latter, utilslørt flørting, og ikke sjelden et par som blir sittende oppslukt av hverandre – som om resten av verden ikke eksisterer.
«Drikkegildet», som nylig hadde premiere på Teater Innlandet, inviterer på mange måter til en utforskning av nettopp festens dramaturgi. Scenografien, som er ved Agnethe Tellefsen, er laget som et slags rom i rommet: en stor boks på scenen, innredet som en stilrein, klassisk stue. Blant delikate teakmøbler står stabler av vinkasser og flasker. Det likner et perfekt komponert tablå fra en Roy Andersson-film, så dunkelt lyssatt at hele rommet får noe drømmeaktig over seg. Men dette, skal det vise seg, er ikke bare et rom for fest. Det er et rom for å tenke store tanker.
Platons filosofisk-erotiske dialogdrama «Drikkegildet» fra år 385 fvt. er nemlig nettopp det: filosofi i samtaleform. Platon ser for seg en henslengt festsamling med antikkens intellektuelle elite: Sokrates og hans gode venner Eryximakos, Faidros og Aristofanes. De er samlet for å feire Agathon, som nettopp har vunnet pris for sitt første tragediedrama, og bestemmer seg for å holde hver sin tale til ære for kjærligheten, eller mer presist: for Eros.
Det starter nokså pent: Faidros hyller kjærligheten som opphavet til godhet og reinhet. Aristofanes framhever kjærligheten som begjærets kraft, mens Sokrates mener at kjærlighet først og fremst er representert i menneskets higen etter – og foredling av – det skjønne. So far, so good. Men så banker det på døra, og der står Alkibiades: en vakker og lettere forfylla ung mann som får øye på sitt hjertes utkårede: Sokrates. De to har nylig hatt en «greie», men akkurat denne kvelden er det en annen mann – Agathon – Sokrates er opptatt av. Dette faller Alkibiades svært tungt for brystet. I en inderlig proklamasjon kunngjør Alkibiades at Sokrates er uerstattelig for ham.
Det kan kanskje virke som noe lettbeint fjas, men «Drikkegildet» er alt annet enn en enkel scenetekst å gi seg i kast med. Den er spekket med myter, metaforer og allegorier. Regissør Mari Kjelstadli sier det rett ut i et intervju på teatrets hjemmeside: Da hun selv skulle gjenlese Platons verk, slet hun med å følge teksten, tung som den er av høytflygende filosofiske betraktninger.
Samtidig påpeker Kjelstadli at «Drikkegildet» egentlig er overraskende tilgjengelig. Med forestillingen har hun ønsket å skape et rom å tenke i. Et rom som rydder plass for mellommenneskelig undring om de store temaene i ei altfor hastig tid. Og hvilket tema er vel bedre enn den evig aktuelle kjærligheten og betraktningene til antikkens største filosof?
Skuespillerne entrer scenen og blir stående lenge og betrakte publikum, som i et slags anti «fjerde vegg»-grep. Det er som om karakterene ikke helt vet hvorfor de befinner seg i rommet, hvorfor de står der. Ja, litt som den pinlige starten på en fest, før man faller til ro i hverandres nærvær. Det er et anslag som vekker både latter og nysgjerrighet.
Men så går det ganske fort i stå. Eller snarere, det går liksom ingen steder. En ting er selvfølgelig at vi faktisk befinner oss på ett sted hele forestillingen. Men alle som har sett et godt kammerspill, vet at dét ikke behøver å være noe problem. Men så er det lyset, da, som gjennomgående er så svakt at øyelokkene blir ørlite granne tunge. Vi trenger altså en eller annen form for dramaturgisk driv.
Her gir ikke teksten mye gratis, så hva med selve spillet, utviklingen mellom karakterene i rommet? Hvem er de for hverandre, hva vil de oppnå?
Jeg tar meg flere ganger i å lure på hva skuespillerne har fått jobbe med underveis i prosessen. Spillestilen er nokså karikert, og man har åpenbart forsøkt å tilføre en leken, surrealistisk humor til karakterene. Men i rommets stadig merkeligere og mer absurde atmosfære er det vanskelig å tro på at noe egentlig betyr noe for noen av dem. Dynamikken mellom yngre og eldre elskere forsvinner dessuten litt i et ensemble hvor alle er unge. Og tiltrekningen mellom menn, som Platon skildret i «Drikkegildet», havner i bakgrunnen når for eksempel Sokrates spilles av en kvinne. I kombinasjon med de andre uklarhetene blir uttrykket sprikende, og ordene i Platons tekst mister mye av sin kraft.
Det er synd, for kanskje har spesielt Alkibiades noe særskilt å fortelle oss om kjærlighet i dag? Det mener i hvert fall den svenske forfatteren og professoren Liv Strömquist. I boka «Den rödaste rosen slår ut» (2019) bruker hun blant annet talen hans i «Drikkegildet» som eksempel på forelskelsens inderlige natur. Sokrates er Alkibiades’ uerstattelige annen – den antikke filosofiske termen for dette fenomenet er «atopos».
Men, forklarer Strömquist videre, i vår tid er det blitt vanskelig å virkelig se et annet menneskes «annethet» fordi jakta på kjærligheten ikke lenger primært handler om å se den andre, men at man selv skal bli sett og likt. Uten «atopos» blir altså alle mennesker sammenliknbare, og kan dermed til enhver tid erstattes.
Om man er enig eller ei: Det hadde vært spennende om for eksempel fenomenet «atopos» var blitt utforsket mer i forestillingen, og at det hadde vært trukket tydelige linjer fra antikkens filosofi til vår tid. Dette er en av flere dramatiske muligheter forestillingen lar gå til spille.
Det som redder det hele fra kollaps, er musikken. Guro Skumsnes Moe er fra starten av til stede som en flytende, ordløs skikkelse i rommet. Hun trakterer en rekke instrumenter: harpe, cello, tromme og xylofon er bare noen av dem. Men ikke bare det: Moe spiller rommet, og hun spiller fantastisk. Musikken er blitt forestillingens sterkeste dramaturgiske kort, og i de korte passasjene med sang i ensemblet tilføres i hvert fall noe som framstår ekte. For det er nesten fascinerende at en forestilling som tilsynelatende virkelig ønsker å ta antikkens filosofi om kjærlighet på alvor, ender med å redusere den nærmest til et «lol».