Frida Ånneviks inderlige visepop.
VI
Sony Music
For første gang breier Frida Ånneviks viser seg ut som pop. Kanskje er det hennes deltakelse på hyllestplata til Anne Grete Preus, utgitt like før jul, som trekker tankene mot nettopp Preus’ evne til å sette tone til livets rytme. Men her er uansett noe av den samme evnen til å skape fellesskapsopplevelser av små verselinjer.
Allerede abonnent? Logg inn
Sam Cooke lever videre gjennom James Hunter.
I Mandy, Indianas verden skal det gjøre vondt.
Som jentene i enden av korridoren av Overlook Hotel i «The Shining» (1979), kan man forestille seg tvillingene i Phoenix og Mercedes Arn-Horn i det kanadiske bandet Softcult. Litt creepy og overnaturlig er det, med andre ord. For selv når debutskiva «When A Flower Doesn’t Grow» hamrer hardt mot øregangene, venter det alltid noe mystisk, eterisk grunge, slørete shoegaze eller tvilende melodiprogresjoner rett rundt hjørnet. Rundt Rrrrriot grrrl-aktige «Hurt Me» eller mer banalt henrivende «Tired», flyter saktegående klimprespor, som i en mørk dam i de nordamerikanske skoger.