Terje Tvedt har i Klassekampen 27. januar en interessant og kritisk gjennomgang av energilovens rolle hvor han også nevner meg. Som hovedforfatter av utkastet til energiloven som Eivind Reiten fikk godkjent i Stortinget 29. juni 1990, mener jeg at dagens strømmarked avviker klart fra energilovens opprinnelige grunnlag.
Hvilke forutsetninger lå til grunn da kommunale og fylkeseide kraftverk godtok at staten, via loven, overtok ansvaret for kraftmarkedet? Er forutsetningene for statens overtakelse i tråd med avtalen med kraftbransjen? Og er det i ettertid fattet beslutninger i Stortinget, eller inngått avtaler med EU, som krever endring i energilovens formålsparagraf?
Samfunnsmessige hensyn ligger nedfelt i energilovens formålsparagraf og er fortsatt gjeldende. Mitt arbeid med energiloven startet som konsulent i Miljøverndepartementet tidlig på 80-tallet. Ny kraft skulle bygges ut til samfunnsmessig lavest mulig nasjonal kostnad og lav negativ effekt for norsk natur og samenes interesser. Vi foreslo en lov som kunne redusere store forskjeller i strømpris i Norge. Olje- og energidepartementet (OED) mislikte dette, men jeg ble i 1988 ansatt som embetsmann i OED og var sekretær for nettopp den arbeidsgruppen som skulle lage en ny energilov.
Loven ble vedtatt i en situasjon hvor det ikke var politisk eller økonomisk relevant for Norge å bygge ut kraft for nettoeksport. Økonomiske rammer for kraftutbygging ga lokale kraftverk leveringsplikt, men de kunne ikke bruke overskudd fra billige anlegg til annet enn videre (over-) utbygging av nye kraftprosjekter. Ap sin statsråd i OED ville fjerne slike årsaker til stor lokal variasjon i strømprisen til norske kunder.
Jeg skrev en lovproposisjon til Stortinget som de ikke rakk å vedta før stortingsvalget i 1989. Da Reiten ble statsråd, hadde vi en kort samtale om å lage en «borgerlig» energilov som i hovedsak skulle løse samme problem, men med en tydeligere bruk av ordet marked.
Reitens eneste kommentar til mitt lovutkast var å endre formålsparagrafen fra ‘samfunnsøkonomi’ til ‘samfunnsmessighet’. Det tok meg et minutt å godta endringen.
Mot slutten av 80-tallet sank kraftprodusentenes inntekter fordi produksjonen økte mye mer enn forbruket. Prisene falt, og konkursrisikoen økte for kommunalt eide kraftverk. Dette styrket motivet for en nasjonal energilov som ikke var bundet av kommunal forvaltning. Kraftverkenes svekkede økonomi motiverte også til at nettleie skulle betales av strømkundene separat.
Forvaltning av vann i norske magasiner var et viktig punkt i samtalene OED hadde med kraftbransjen før loven ble utformet og sendt til Stortinget. Vannet i magasinene har en viktig prisstabiliserende rolle i kraftmarkedet og er i realiteten eid av norske strømkunder via konsesjonsrettighetene.
Den kommunalt eide kraftbransjen var lenge grunnleggende skeptiske til at deres rolle skulle overføres til den norske stat via en markedsbasert energilov. Vannet i magasinene ble årlig regulert fysisk for å gi norske strømkunder leveringssikker stabil pris som ga økonomisk fordel for norsk næringsliv og husholdninger. Kraftutveksling med utlandet skulle bare skje for å stabilisere norsk strømpris ved usikkerhet rundt temperatur og nedbør. Dette var også nedfelt i departementets avtale med kraftbransjen som forutsetning for loven.
Men rett før loven skulle sendes til Stortinget, oppsto et problem. Bransjens tidligere måte å regulere vann på oppfylte ikke «regnskapsregler» for økonomisk styring av vannmengder.
I ettertid kan vi se på dette som en formell detalj. Saken ble overført til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), som skulle finne en praktisk og regnskapsmessig akseptabel måte å styre magasinene på, i tråd med avtalen med kraftbransjen. Men NVE laget aldri det systemet som skulle sikre at norsk vann ble prioritert til fordel for norske kunder og næringsliv i tråd med avtalen mellom staten og norske kraftselskap. Dette er en juridisk svikt i energiloven som skulle sikre lave og mer like priser for alle strømkunder, men som i dag skaper de store nasjonale prisforskjellene.
Så lenge kapasiteten i utveksling med andre land var begrenset, kunne norsk kraft sikre rimelig god balanse mellom norsk produksjon og strømbehov. Men rundt 2010 aksepterte Norge å subsidiere kraftproduksjon utover hva vi selv har behov for, som ledd i vår avtale med EU. Strømkundene måtte betale subsidiene og økte nettkostnader. I 2014 valgte Norge også å øke kapasiteten for eksport til andre land. Det er summen av disse avvikene fra energilovens forutsetning som ga en dramatisk priseffekt i 2021 da kabelvedtaket fra 2014 ble fysisk realisert.
Vann i magasiner blir nå i praksis eksportert som strøm til andre land, slik at vi importerer høy utenlandsk strømpris. Fra 1972 var strømmens verdi basert på nasjonal balanse mellom produksjon og forbruk som gir stabil, internasjonal konkurransedyktig norsk strømpris. Dette er nå ikke lenger tilfelle og står klart i strid med forutsetningen for energilovens formålsparagraf.
Energilovens formål likestiller produksjon og forbruk. Tiltak for enøk må da likestilles med økt strøm. Men 30 år etter energiloven blir produksjon prioritert raskere enn enøk-tiltak.
Norske strømkunder betaler nettleie for å avlaste produsenters økonomi fordi vi har akseptert en EU-regel om at nettet i hovedsak skal finansieres av strømkunder. Dette er en klar svikt i energilovens formelle utgangspunkt. Nettoverdien av billig norsk kraft (grunnrente) er i dag stor nok til å finansiere norsk strømnett som basisinfrastruktur for vårt nasjonale kraftmarked.
Energilovens markedsprinsipp er ikke årsak til dagens urovekkende prisnivå. Men forbrukerne er svakt organisert i energipolitikken når kommuner har eierinteresser i kraft. Bruk av energiloven på produsenters premisser er feil. Kunder må gis likeverdig markedsrolle som produsenter.
Utveksling av strøm med andre land, basert på bruk av magasinvann, må fysisk begrenses. Mye lavere strømpris og 25 milliarder mindre i nettleie kan da oppnås uten endring i energiloven.