Jeg har så langt i livet ikke klart å forstå hvorfor aldrende forfattere på død og liv ser seg nødt til å skrive romaner om aldrende kunstnere: Det er som om livet på toppen av den kunstneriske næringskjeden innsnevrer blikket på virkeligheten inntil kunsten og kjærligheten og sjelen er det eneste som står igjen. Gjerne også forhold mellom eldre menn og yngre damer. Det hjelper ikke med en nobelpris i lomma heller.
J.M. Coetzee gir en hard form til et uttværa materiale – uten at det funker spesielt godt.
Kroppen og sjelen
