Akkurat nå

Kjepphest

Hærverk

Man kan bli motløs av å jobbe i en bransje der vi fortsatt holder oss med mannsbastioner og der de verken legges merke til eller utfordres. Til tross for at jeg stadig havner i arbeidsmiljøer der andre damer er et sjeldent syn, blir andre svært overrasket hvis jeg påpeker det. For eksempel hender det jeg er i rettssaker. Eller er innom sporten. Eller foto. Nylig, i Besseberg-saken, var alle tre miljøer representert, og dekningen var så mannstung at en av pressebenkene knakk. Den brakte i hop under en pause så bolter og skruer skvatt. Presse­benken var den eneste som reagerte, og saken går videre. Nå burde jeg ikke tilskrive pressebenken meninger den kanskje ikke har. Det kan også ha handlet om den veldig begrensede hudfargepaletten. Men jeg velger å anta at pressebenken knakk i protest på kvinners vegne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Skohorn

Noko lumskt er i emning. Skohornet mitt har knokke tvers av! Og skohorn er – trass alt – noko alle må eige. Det er – om mogleg – like viktig som dopapir og Zalo. No skal eg ikkje gå for mykje i detalj, men det må vere i solid metall og ha ein liten bøyg i enden og sjølvsagt ei fint forma skei nedst. «Har du skohorn?» spurde eg. Kvinna bak disken såg forskrekka på meg. «Skohorn», seier du? «Nei, det er utseld.» «Utseld», tenkte eg. Kven går tomme for skohorn? Dagen etter gjekk eg innom ein annan butikk, kjend for både jernvarer og andre ting. «Har du skohorn?» spurde eg.

Kvarg Nikolai Svartaasen

Siste reis

Folk døyr ikkje ofte nok. Kyrkja på haugen var ekstra kvit denne dagen i desember. Snøen låg som eit kvitt laken over dei halvstelte gravsteinane. Rundt sto store og små og gret. Eit familiemedlem hadde gått bort, og dei næraste slektningane sto samla rundt det nærmast rykande ferdiggrove holet. Mykje rart surrar rundt i ­hovudet på ein slik dag. Ein tenkjer klart, men likevel er det litt som å vere rusa. Etter ei stund kunne eg skimte presten i det fjerne.

Kvarg Nikolai Svartaasen

Formannen

Hvor var du da Kong Harald ble begravet, 9. september 2026? Jeg ser for meg at spørsmålet kan kunne dukke opp rundt et middagsbord om kanskje ti/tjue år. For mange var det en spesiell og emosjonell dag. Men der tusenvis av nordmenn samlet seg for å se prosesjonen foran Det kongelige slott, sto jeg i en ganske annen prosesjon – nærmere bestemt kø – foran Maos mausoleum i den kinesiske hovedstaden. Da vår konge ble begravet, var det nemlig også 50 år siden kinesernes konge døde. På Den himmelske freds plass i Beijing sto tusenvis av ydmyke og forventningsfulle mennesker – mange av dem svært unge (Mao har visst fått en liten renessanse blant Kinas Gen Z) – for å minnes formannen som for nesten 80 år siden revolusjonerte Kina. Disclaimer: Jeg er ingen maoist, desto mindre en Mao-forherliger. Denne dagen var likevel for spesiell til å gå glipp av.

Fia