Akkurat nå

Kjepphest

Hærverk

Man kan bli motløs av å jobbe i en bransje der vi fortsatt holder oss med mannsbastioner og der de verken legges merke til eller utfordres. Til tross for at jeg stadig havner i arbeidsmiljøer der andre damer er et sjeldent syn, blir andre svært overrasket hvis jeg påpeker det. For eksempel hender det jeg er i rettssaker. Eller er innom sporten. Eller foto. Nylig, i Besseberg-saken, var alle tre miljøer representert, og dekningen var så mannstung at en av pressebenkene knakk. Den brakte i hop under en pause så bolter og skruer skvatt. Presse­benken var den eneste som reagerte, og saken går videre. Nå burde jeg ikke tilskrive pressebenken meninger den kanskje ikke har. Det kan også ha handlet om den veldig begrensede hudfargepaletten. Men jeg velger å anta at pressebenken knakk i protest på kvinners vegne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

VM-sorg

Ja, så var VM brått ferdig, rett ved målstreken. Det var truleg litt som følgje av alkohol, men tårane fann fram til auga mine idet eg forstod at minutta kampen fekk lov å ta, var omme. Eg er blant dei som elles ikkje er så fotballinteresserte, som kjente pulsen i halsen under kvar kamp Noreg spelte. Eg var blant dei som heldt seg for gode til å gje seg uironisk hen til roing, og som syntest det at alle plutseleg gjekk i fotball-t-skjorter var litt vel mykje. Men no! No som det er ferdig, saknar eg det så mykje! Eg kjenner ei tomheit og sorg over at alt det raude og eit tidvis «ro!» gjennom gatene er borte. Som så mange andre kjenner eg òg på eit sinne over at England vann kampen på laurdag. Så utruleg urettferdig. Rett nok hugsar eg ikkje alle detaljane av kampen sjølv – altså eg var ikkje heilt ute, men akkurat det med vaieren og knuffinga før opphevinga av målet var litt nytt for meg dagen etter.

Smørbukken

Ut på tur

Når jeg skal ut på reise, liker jeg å ha god tid. Grunnen til at jeg liker å ha god tid, er at jeg tidligere satte meg selv i situasjoner der jeg hadde altfor dårlig tid. Men på et ­tidspunkt bestemte jeg meg for at det var nok stress og kjipe situasjoner. I mai var jeg i Uganda for å synge konsert. På avreisedagen sto jeg opp grytidlig og satt klar som et egg med verdens beste tid. Lite visste jeg da om kaoset som ventet. Du skal reise, i dag? Resepsjonisten så tvilende på meg. Du vet at alle veier er stengt, spurte han.

Jojozhina

Se!

I bakgården oppdager ettåringen min fuglen. Det er en svart fugl med oransje nebb, en trost? Den har en lang og lysegrønn stilk i munnen da den lander, først på søppelkonteinerne, så på bakken foran ham. Sønnen min fikler med en pinne, et nedfall fra treet over oss, i asfalten, men stopper da fuglen dukker opp. Han er urørlig, observerer bare fuglen. I det siste har sønnen min fått dette draget over ansikt og øyne når noe vekker hans oppmerksomhet. Det er et drag av himmelfallenhet og alvor når han setter seg på badegulvet foran vaskemaskina, eller når han snur seg etter lyden av kaffetrakteren på kjøkkenbenken langt der oppe. Han blunker minst to ganger, som om han ikke kan tro det han ser.

Vitvasker