I Lena Anderssons roman «Koryfeene» (2022) dukker det opp en journalist som skal skrive en reportasje om den såkalte Stjärne-saken – en sak som for leseren har så mange likheter med det uoppklarte drapet på Olof Palme at man ikke kan være i tvil om at man leser en allegori. Denne journalisten blir av fortelleren, og med en smule forakt, omtalt som et «samtidsmenneske». Han lodder stemningen på sosiale medier, ser på fortiden som et mørke, i motsetning til vår opplyste samtid, og stoler blindt på «fakta» og «bevis», men har ingen fantasi. Forfatterens holdning, forstår leseren, er en annen: «Fakta» er vel og bra, men du kommer ingen vei uten analyse. Det avgjørende er ikke alltid å vite alt, men å forstå helheten.
Mer drøfting eller mer fakta? Kanskje spørsmålet er feil stilt.