Språk

Å bryte

Jeg har akkurat lest ferdig Nina Lykkes nyeste roman «Hvor er de voksne?». Den handler om en mor hvor hennes voksne sønn har brutt kontakt med henne, uten noe særlig god grunn ifølge henne selv. Ganske langt inn i boka tenker jeg at det er noe vesentlig denne mora ikke forteller leseren. Kanskje ruser hun seg, eller kanskje har hun utsatt barna for alvorlig omsorgssvikt og mangler evnen til å se hva hun har gjort? Jeg klarer ikke å tro på at det finnes voksne barn som bryter med foreldrene sine uten at det er helt nødvendig. I et intervju sier Lykke selv at hun kjenner til mange foreldre med barn som har brutt kontakten uten at det ligger noen store dramatiske hendelser bak. Hun tror et av problemene er at dagens foreldre gir for mye kjærlighet og oppmerksomhet til sine barn, og at vi får voksne barn som dermed ikke er trent på å takle hverdagslige utfordringer og følelser. Jeg vet ikke hvor sann denne trenden faktisk er, men etter å ha lest ferdig boka fikk jeg lyst til å ringe foreldrene mine og be om unnskyldning. Nå har jeg riktignok ikke brutt kontakt med dem. Tvert imot så ringer jeg mamma litt for ofte og spør om hun kan invitere på middag snart fordi jeg er så fysen på kurdisk mat.