I god tro

Den nye iranofobien

Vestens hauker stiller iranere i en umulig situasjon: Svartmal hjemlandet ditt, eller bli mistenkeliggjort.

LIVET GÅR SIN GANG: Det er den iranske livsgnisten som har gjort at landet fungerer, også under sanksjoner, skriver Mina Bai. Her fra Teheran. Foto: ATTA KENARE, NTB / AFPLIVET GÅR SIN GANG: Det er den iranske livsgnisten som har gjort at landet fungerer, også under sanksjoner, skriver Mina Bai. Her fra Teheran. Foto: ATTA KENARE, NTB / AFP

Mye av det jeg har skrevet, har handlet om brudd på menneskerettigheter i Iran. Likevel er jeg bekymret for iranofobien som nå vokser fram. Etter Hamas’ terrorangrep 7. oktober har det vært fritt fram for norske og vestlige medier å anklage Iran for å stå bak angrepet – til tross for at iranske myndigheter har nektet for enhver innblanding, og at amerikanske myndigheter sagt at de ikke har funnet en direkte forbindelse mellom Iran og angrepet 7. oktober.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

I god tro

Skole­guds­tje­nesten er en over­lev­ning fra enevolds­tiden.

Freds­av­talen er en fattig trøst for de iranske demon­stran­tene som kjemper for frihet.

Vi må våge å snakke om hvordan religion og kultur har formet synet på kvinne­krop­pen og mensen.