Aksel Rogstad har delt denne artikkelen med deg.

Aksel Rogstad har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Debatt«mysteriet adam»

Tortur som underholdning

SKJERMDUMP: NRK SKJERMDUMP: NRK

Er det greit å bruke beskrivelser av reelle overgrep av barn som underholdning hvis man oppnår flere lytterklikk? Spørsmålet stilles til NRK og gjelder podkasten «Mysteriet Adam».

Da jeg for noen dager siden slo på denne podkasten fra NRK, fikk jeg beskrevet den verste torturen jeg noen gang har hørt barn har vært utsatt for. Det var ikke fiksjon, det var fra virkeligheten. Det var dypt rystende. I dagene etterpå har jeg ikke bare tenkt på de grusomme handlingene to av barna i saken ble utsatt for, men også hvorfor NRK mente det var nødvendig å beskrive overgrepene barna ble utsatt for så detaljert.

Podkasten har format som underholdning, med anslaget av et mysterium: en forsvunnet gutt. Hovedpersonen er ikke gutten, men et ‘forteller-jeg’. Hun undersøker saken nærmest naivt, snakker med alle hun kan snakke med, også barna på skolen. Hva er sant, og hva er ikke sant?

«Er ‘Mysteriet Adam’ greit fordi guttene det gjelder ikke er norske?»

Det store spørsmålet etter første episode er: Hvorfor tegner den stille talentfulle Adam så grusomme bilder av barn i bur? Videre går fortellingen via en godt beskrevet biljakt, også den proppfull av klassiske fortellergrep, til stadig flere ‘spennende’ spørsmål, alltid knyttet til muligheten av at det kan være noe enda verre. Du vil ikke tro hva som skjer på slutten. Alt er fortalt av et nært ‘forteller-jeg’, som undrer seg med lytteren over alt hun oppdager. For oss som lyttere er det litt uklart om vi er med en helt vanlig person og en venn på tur, en som bare lurte på noe da hun skulle levere barna på skolen, eller om de reiser som to journalister.

Dette er klassisk dramaturgi. Og i ‘perfekt’ dramaturgihøyde, blir så, i detalj, helt bestialsk tortur av to små gutter beskrevet. Det er dypt rystende, men blir beskrevet med den samme enkle tonen som resten av fortellingen har blitt levert i.

Jeg har enda ikke hørt de to siste episodene av serien. Men her, i sjette episode, er det ikke de dypt traumatiserte ofrene man lurer på hvordan det går med. Nå lokkes det med et mulig intervju med ‘Adam’, som har vist seg å være en voksen dame, tiltalt for å delta i overgrepene. For dette er ikke gravejournalistikk, dette er underholdning. Saken er kjent, bare ikke så godt i Norge. Det er 15 år siden denne saken gikk for retten i det daværende Tsjekkoslovakia. Mye er ikke lett tilgjengelig i media, mulig fordi saken gikk bak lukkede dører. «The State Prosecutor had asked for the trial to be behind closed doors, saying that seeing the proceedings in the media would further traumatise the boys», står det i en artikkel skrevet om saken da den var for retten i 2008

Da bør spørsmålet rettes til de som er ansvarlige for denne podkasten i NRK: Hvor går grensene våre for hva som kan brukes som underholdning? Vi vet at det brukes unødvendig mye bruk av vold mot barn og kvinner i film og TV-serier for å skape mere oppmerksomhet. Er «Mysteriet Adam» greit fordi guttene det gjelder ikke er norske? Ville det vært ok å lage denne podkasten på et mer tilgjengelig språk som engelsk, eller tysk, så guttene også kunne høre den detaljerte beskrivelsen av torturen de ble utsatt for?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Landbruk

Staten og lamme­kjøttet

Tradisjonen tro har landbruksministeren rykket ut med en oppmuntring til å spise lammekjøtt i påsken – tydeligvis en fast post på departementets kalender. Er det en landbruksministers jobb å øke salg av kjøtt generelt, og lammekjøtt spesielt? Det er i så fall en «jobb» som strider mot faglige råd både fra Helsedirektoratet og Miljødirektoratet. Regjeringen handler også stikk i strid med klima- og kostråd i budsjettpolitikken. Av de mange milliarder som overføres til norsk landbruk årlig, brukes fortsatt cirka 90 prosent til husdyrprodukter. I statsbudsjettet står det at begrunnelsen for flere av kjøttsubsidiene er å «bidra til rimelegare kjøtt og foredla kjøttprodukt til forbrukaren». Men dette er altså ikke nok; ministre går også ut i media og oppfordrer til kjøttspising. Hvor lenge erdetsiden en landbruksminister oppfordret til en plantebasert dag i uka, eller inviterte pressen til en vegetarisk middag? Har det i det hele tatt skjedd? Et av de mest effektive grepene for å redusere klimaendringer, er og blir å bytte ut kjøtt med plantebasert mat. Miljødirektoratet sier dette i klartekst – da bør regjeringen også klare å gjøre det. Landbruksministeren hevder at «dyr på beite (bidrar) til å ta vare på det biologiske mangfoldet». Men en svensk studie fra 2022, som undersøkte denne myten, fant at standard beiting hadde «ødeleggende effekter» på biodiversiteten.

Klimaaktivisme

Økoglede og strategi

De siste dagene har det vært debatt i Klima-Norge om frustrasjon, sinne, håp og kjærlighet i klimakampen. 24. mars skriver Per Bjørn Foros at klimaaktivister må ty til «økoglede» for å leve i nuet og virke mindre desperate. 27. mars svarer Anne Klenge, som for tiden soner en fengselsstraff for en fredelig aksjon i 2022, at hennes handlinger ikke kom av desperasjon, men bevisste valg for å sette søkelys på fossilindustriens overmakt i Norge. At å trekke seg tilbake i økoglede ikke utfordrer kreftene som drar vår generasjon videre mot katastrofe. Klimabevegelsen har et omdømmeproblem.

Kongehuset

Braanen-monarkiet

Hver gang Bjørgulv Braanen befatter seg med monarkiet, leser jeg ham med interesse. Fra 2003-kommentaren «Kommunistenes konge?» har han inntatt en helt særegen posisjon i den norske statsformdebatten, en slags «ærr’e så nøye ‘a»-holdning som likner så mange av de lunkne rojalistene som egentlig ikke bryr seg en døyt om Slottet, pomp og prakt og what not, de som fnyser av reportasjer om hva de kongelige bedriver på fritiden, men som synes Harald er en ålreit kar. Lunkne rojalister likner på lunkne republikanere, de som godt kunne tenke seg å fjerne kongefjesket, men som fryser på ryggen av skrekkscenarioet at president Carl I. Hagen skulle stå på slottsbalkongen og hylle barnetoget. Likevel, Braanen er ikke lunken, det skal han ha. Uredd quickstepper han rundt i venstresidesalaten av halvfordøyd gammelkommunistisk merke, troen på at bare vi fjerner kongehuset, er det klasseløse samfunnet rett rundt hjørnet. Han fortjener ros for å ha tatt et oppgjør med den fraseologien som har preget mye av norsk republikansk argumentasjon og serien av republikk-forslag som rituelt blir lagt fram for Stortinget hvert fjerde år.