Er det greit å bruke beskrivelser av reelle overgrep av barn som underholdning hvis man oppnår flere lytterklikk? Spørsmålet stilles til NRK og gjelder podkasten «Mysteriet Adam».
Da jeg for noen dager siden slo på denne podkasten fra NRK, fikk jeg beskrevet den verste torturen jeg noen gang har hørt barn har vært utsatt for. Det var ikke fiksjon, det var fra virkeligheten. Det var dypt rystende. I dagene etterpå har jeg ikke bare tenkt på de grusomme handlingene to av barna i saken ble utsatt for, men også hvorfor NRK mente det var nødvendig å beskrive overgrepene barna ble utsatt for så detaljert.
Podkasten har format som underholdning, med anslaget av et mysterium: en forsvunnet gutt. Hovedpersonen er ikke gutten, men et ‘forteller-jeg’. Hun undersøker saken nærmest naivt, snakker med alle hun kan snakke med, også barna på skolen. Hva er sant, og hva er ikke sant?
«Er ‘Mysteriet Adam’ greit fordi guttene det gjelder ikke er norske?»
Det store spørsmålet etter første episode er: Hvorfor tegner den stille talentfulle Adam så grusomme bilder av barn i bur? Videre går fortellingen via en godt beskrevet biljakt, også den proppfull av klassiske fortellergrep, til stadig flere ‘spennende’ spørsmål, alltid knyttet til muligheten av at det kan være noe enda verre. Du vil ikke tro hva som skjer på slutten. Alt er fortalt av et nært ‘forteller-jeg’, som undrer seg med lytteren over alt hun oppdager. For oss som lyttere er det litt uklart om vi er med en helt vanlig person og en venn på tur, en som bare lurte på noe da hun skulle levere barna på skolen, eller om de reiser som to journalister.
Dette er klassisk dramaturgi. Og i ‘perfekt’ dramaturgihøyde, blir så, i detalj, helt bestialsk tortur av to små gutter beskrevet. Det er dypt rystende, men blir beskrevet med den samme enkle tonen som resten av fortellingen har blitt levert i.
Jeg har enda ikke hørt de to siste episodene av serien. Men her, i sjette episode, er det ikke de dypt traumatiserte ofrene man lurer på hvordan det går med. Nå lokkes det med et mulig intervju med ‘Adam’, som har vist seg å være en voksen dame, tiltalt for å delta i overgrepene. For dette er ikke gravejournalistikk, dette er underholdning. Saken er kjent, bare ikke så godt i Norge. Det er 15 år siden denne saken gikk for retten i det daværende Tsjekkoslovakia. Mye er ikke lett tilgjengelig i media, mulig fordi saken gikk bak lukkede dører. «The State Prosecutor had asked for the trial to be behind closed doors, saying that seeing the proceedings in the media would further traumatise the boys», står det i en artikkel skrevet om saken da den var for retten i 2008
Da bør spørsmålet rettes til de som er ansvarlige for denne podkasten i NRK: Hvor går grensene våre for hva som kan brukes som underholdning? Vi vet at det brukes unødvendig mye bruk av vold mot barn og kvinner i film og TV-serier for å skape mere oppmerksomhet. Er «Mysteriet Adam» greit fordi guttene det gjelder ikke er norske? Ville det vært ok å lage denne podkasten på et mer tilgjengelig språk som engelsk, eller tysk, så guttene også kunne høre den detaljerte beskrivelsen av torturen de ble utsatt for?
