Skrekkfilm var min første kjærlighet på kino, sier Amanda Nell Eu, regissøren og manusforfatteren som med sin debutspillefilm vant hovedprisen under kritikeruka i Cannes, en konkurranse hun ble invitert til som første malaysiske regissør noensinne.
– Da jeg skrev manuset til «Tiger Stripes», fant jeg tilbake til den kjærligheten – og til folkloren jeg vokste opp med i Malaysia.
Filmen kommer på norske kinoer fredag og handler om 13-årige Zaffan, en jente som sliter med å vokse opp og takle forventningene fra jevnaldrende, familien og skolen. Problemene utløses for alvor når hun er den første i klassen til å få mensen.
– Med min sans for humor innså jeg at Zaffan måtte bli monster, for du kan føle deg som et monster når du går gjennom disse tingene. Eller andre ser deg som et.
Magiske, truet dyr
Amanda Nell Eu hadde nettopp flyttet hjem fra Storbritannia til Kuala Lumpur da hun begynte på manus, og slik Malaysia har mye å si for hvordan filmen ble, gjenspeiler tittelen landets folklore.
– Tigeren er øverst i jungelens næringskjede. Den er både voldsom, vakker og majestetisk. Vi er stolte av tigrene våre, samtidig som de er nær utryddelse, sier Eu.
Hun brukte tigerens motstridende egenskaper som en metafor for filmens unge hovedperson, som blir støtt ut av klassen, delvis også familien, etter at hun får mensen.
– Tigeren legemliggjør hvem Zaffan er: en fri og uttrykksfull jente som prøver å finne sin plass, men som ikke får være seg selv. Må hun kanskje bli til en tiger for å klore tilbake?
Mensenopprør
Eu skildrer en gruppe jenter i et muslimsk majoritetsmiljø. På skolen går de lydig med tudong, malaysisk burka, men i private rom tar de den gjerne av og viser både hår og kropp. Menstruasjonen oppleves derimot som noe truende.
– Kvinnekroppen og menstruasjon er fremdeles tabubelagt i mange asiatiske land, både i muslimske og hinduistiske miljøer, forteller Eu.
Men ting er i endring, tror hun.
– De siste årene har flere unge jenter uttrykt seg i sosiale medier, om at de ikke lærer om kroppen sin på skolen, og ikke føler seg trygge eller frie til å være seg selv. Deler av samfunnet har svart ved å vende seg mot dem, sier Eu og legger til:
– Med filmen ville jeg spørre: Får barna våre være seg selv, eller lærer de skam, usikkerhet og fordømmelse på skolen og fra voksne? Zaffan har ingen å vende seg til, noe flere unge kvinner opplever. De vet ikke hva de skal gjøre med kroppen sin. De vet ikke engang hva som skjer med dem.
Selv i språket kan man ane at ingen vil snakke om det, som når mora sier til Zaffan: «Du er skitten nå» – ifølge Eu en vanlig omskrivning av mensen.
– Jeg vil endre dette og si: «Dette er naturlig, det skjer med oss alle!»
– Skolesystemet i filmen er strengt og hierarkisk; juniorer og seniorer må finne sin plass, i sylskarp konkurranse. Men du ser også ut til å gjøre litt narr av det?
– Når du gjør narr av noe, er det ofte fordi det er veldig reelt. Jeg vokste opp i denne konkurransekulturen og ble fortalt at jeg måtte være best for å få et godt liv. Og fremdeles nå, da jeg besøkte skoler i researchfasen, så jeg lærere behandle barn som kveg – en flokk de kan innprente en viss mentalitet i. Noe av det de sa til barna, har jeg brukt ord for ord, sier Eu.
– Som at de ikke blir til noe med mindre de får gode karakterer …
– … med mindre de gjør alt på «riktig» måte. Som er lærernes måte.
Jungelen som metafor
Voksne, særlig foreldre som ikke forstår barna sine, må prøve å se hvem de er framfor å gjøre dem til noe de ikke er, mener Eu, som også her leker seg med folklore.
– I «Den stygge andungen» har du en andemor som ser på barnet sitt og spør: «Hva i all verden er du, du er ikke en av oss», mens faren er en fjern jegerfigur. Disse tropene utvidet jeg til en malaysisk familie, sier Eu.
Først når en pastor prøver å drive det onde ut av Zaffan, i lokalsamfunnets påsyn, tar foreldrene endelig datteras side. Denne scenen spilles ut i et crescendo av komikk, ledet an av Shaheizy Sam, «Malaysias Tom Cruise», i rolla som pastoren.
«Tiger Stripes» viser også en skremmende skapning med glødende lilla øyne, høyt oppi et tre.
– Jeg leker med troper fra min region. Du har vestlige troper som gjør at du kan gjenkjenne en vampyr eller et overnaturlig vesen uten speilbilde. I Asia har vi en idé om at det finnes vesener som lever i trær og i fossefall, og at vi alltid bør respektere dem.
Eu ønsket å ta det et skritt videre, og bruker jungelen som et bilde på det som skjer med Zaffans kropp.
– Jungelen er et sted som er skremmende og veldig mørkt, men det kan også være vakkert og fritt.
Skjermblikk
Filmen dyrker det taktile, med hår som vokser på «feil» steder, negler som faller av, kroppsvæsker som flyter.
– Jeg elsker «body horror», men det viktigste for meg var å få publikum til å føle med Zaffan, føle smerten og ensomheten hennes. Jeg ville at de skulle like og respektere henne, se henne med et empatisk blikk og bli med henne på reisa, sier Eu.
– Filmteoretiker Barbara Creed mener det empatiske filmblikket er et «feministisk blikk». Hvordan jobbet du med det?
– Jeg er kvinne og føler empati med kvinnekroppen og kvinneerfaringer, så det er naturlig for meg. Men apropos blikket er det også flere scener i filmen som viser telefonopptak. Dette er et nytt blikk, der ungdommer ser verden filtrert gjennom den vertikale telefonskjermen – i selfies, dansevideoer og opptak av vennene sine, som skuespillerne filmet selv.
– Dette blikket er kanskje verken «kvinnelig» eller «mannlig»?
– Og det er dette blikket barna vokser opp med nå. Vi ser oss selv i speilet, de ser på seg selv i telefonskjermen. De er sosiale der og stiller spørsmål de kanskje ikke burde stille. Jeg ba jentene i filmene mer enn én gang: «Kan dere vær så snill ikke spørre Tiktok om dette? Det finnes andre kilder!» Men dette er virkeligheten for unge mennesker i dag, og det ville jeg ha med.