Like før jul annonserte komiker Else Kåss Furuset at hun skal gifte seg 20. april i år og har booket hele Oslo Spektrum for anledningen. «Bryllupssangeren er bestilt. Og kjolen har jeg hatt i mange år», kunne man lese på Instagram. «Det eneste jeg mangler er en mann»! Interessenter ble oppfordret til å sende en e-post til elsedate@monkberry.no.
Bryllupet er nemlig ikke først og fremst et bryllup, men et show. Et talkshow som skal gå på TV Norge og handle om Elses leting etter den store kjærligheten. For Else er jo på ingen måte aleine om å være aleine. Dette konseptet blir tv fordi Norge i dag er et land med rundt 1,4 millioner single. Hva er det egentlig med vår tid som gjør det så vanskelig for oss å finne hverandre?
Når jeg tenker på den livslange, romantiske kjærligheten, går tankene ofte til den mest romantiske filmen jeg vet om. Den inneholder verken Hugh Grant eller Julia Roberts: For noen år tilbake så jeg den norske dokumentarfilmen «Hans + Liv» (2020). Dokumentaren handler om den 93 år gamle sosialøkonomen Hans, som har elsket sin kone Liv helt fra det øyeblikket han møtte henne i en heis på Statistisk sentralbyrå i 1950. Hans tok heisen ned fra femte etasje en helt vanlig dag, og der sto plutselig Liv. Hans innledet en samtale.
Jeg tar meg i å lure på hva som hadde skjedd om Hans og Liv ikke hadde tatt heisen sammen i 1950, men i 2023. Hvordan hadde interaksjonen mellom dem vært da? Hadde Liv hatt musikk på ørene og samtidig skrollet på Instagram? Hadde Hans entret heisen mens han var midt i en mobilsamtale? Hvis blikkene deres overhodet møttes, hadde de hilst og begynt å snakke med hverandre? I en heis?
Dét kan vi jo ikke vite, men det vi vet, er at det for 50 år siden var langt vanligere å møte sitt livs kjærlighet tidlig i tjueårene enn det er i dag. Halvparten av unge mellom 25 og 29 år er enslige, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Og sjekkeapper som Tinder og Grindr ser ikke ut til å hjelpe. I det hele tatt.
«Alle er liksom litt redde for det med kjæreste.» Det er niesa mi på 19 år som forteller det når jeg møter henne i romjula. Hun går ekstremsportlinja på folkehøgskole, tar salto på ski og hopper i strikk uten å være redd. Kjærlighet, derimot, det synes hun er skummelt.
Kanskje ikke så rart. Generasjon X har vokst opp med at det gjelder å ha kontroll, så man ikke plutselig ender opp på et pinlig bilde eller i en klein video et sted. Mange er dessuten vant til gjennomorganiserte liv med lite rom for uventede øyeblikk. Kanskje er det blitt vanskeligere å bli spontant forelsket? Og om man først blir det, hvordan åpner man den innerste døra og viser seg sårbar, når man har selviscenesettelse i ryggmargen?
Den fransk-israelske sosiologen og forfatteren Eva Illouz, som i 30 år har forsket på hvordan kapitalismen påvirker våre følelsesliv, mener at nyliberalismen har trengt seg inn i den aller innerste sfæren mellom mennesker. Romantikk, kjærlighet og lengsel er ikke lenger forbeholdt vår egen private følelsesverden, mener Illouz: Det har vokst fram en hel industri som kapitaliserer på disse følelsene.
Alt fra Restylane og skjønnhetsoperasjoner til Tinder, KI-kjærester og sexroboter er en del av nyliberalismens omfattende kjærlighetskompleks. I økende grad betrakter vi både oss selv og potensielle partnere som en slags varer. Uforholdsmessig mye tid og krefter går med til å optimalisere vår egen markedsverdi, for så, forhåpentligvis, å bli verdt å elske.
Problemet er bare at forbruksvarer, uansett hvor ettertraktede de måtte være, alltid er erstattelige. Og kjærligheten, den blir dermed stadig flyktigere: raske sveip, raske ligg, «situationships» og «ghosting».
Jeg tenker på dette mens jeg er på vei inn til en Cardio Energy-time på Sats og ser menn som kikker begjærlig på sine egne muskler i speilet mens de trener. Apparat-seksjonen er alltid fullstappet av folk. Ikke rart folk ikke lenger har tid til å engasjere seg i frivillighet eller organisasjonsarbeid, grubler jeg videre. Det er jo her vi er, hele gjengen, opptatt med å optimalisere oss selv.Antakelig har vi aldri gjort mer med vårt ytre for å bli elsket – og samtidig vært reddere for å elske.
Kanskje er ikke egentlig det største problemet å møte hverandre, men virkelig å fålandet et sted, og ikke minst: våge å la noen lande hos deg?
I 2021 fikk kjendis-psykologene Frode Thuen og Peder Kjøs motbør da de rådet innskriveren Monika (49) til å tenke over at kvinners «markedsverdi» daler raskere enn menns. «Det er rett og slett naturen. Og siden naturen går i den retningen, henger kulturen seg på. Vår kultur verdsetter ungdom og skjønnhet», uttalte Kjøs i forbindelse med saken.
Marius Stavang, datingforsker ved NTNU, kastet seg snart inn i debatten. I et Aftenposten-innlegg skrev han blant annet: «Det er en grunn til at Leonardo DiCaprio finner sin nye kjæreste på catwalken til Victoria’s Secret og ikke hos en dyrevernsorganisasjon. Han bruker ikke sin markedsverdi til å finne ‘snill’, han bruker den til å finne ‘sexy’».
Men er det så enkelt som at kultur bare uunngåelig «henger seg på» naturen, eller er det slik at nyliberalisme spiller på enkelte biologiske mekanismer hos mennesket mer enn andre, og dermed forsterker deres plass?
I boka «Den rödaste rosen slår ut» (2019) bruker den svenske forfatteren og professoren Liv Strömquist nettopp Leonardo DiCaprio som eksempel når hun skal forklare den moderne kjærlighetens rastløshet. Strömquist mener kjærligheten fordrer en form for selvoppgivelse som er blitt vanskeligere for folk i dag. I den reine biologiens verden er DiCaprio vinneren.
Der Hans giftet seg ung og endte opp med å pleie en dement Liv i flere år, har DiCaprio brukt hele sitt voksne liv på å date ulike badedraktmodeller i begynnelsen av tyveårene. Men det DiCaprio aldri får, er et livsvitne og en tålmodig kjærlighet som blir gammel ved siden av ham.
Om jeg skal spå, vil jeg tippe at Else Kåss Furuset ender med å gifte seg med seg selv der på scenen i Spektrum, foran 10.000 betalende tilskuere. «I’m just a girl, standing in front of all of Norway, asking you to love me»,som det sto i Instagram-posten hennes før jul, med et tydelig nikk til den kjente romantiske komedien «Notting Hill».
For jo da, Else Kåss Furuset synes kanskje det er vanskelig å finne den ene, store kjærligheten, men vi – folket –vi elsker henne jo faktisk. Når hun løfter opp skambelagte temaer og tvinger dem inn i spotlighten – med sin egen sårbarhet som innsats – sprekker skammens spøkelser som troll i sola. Så får det heller være at også Elses bryllupsshow er del av nyliberalismens kjærlighetssirkus.