Akkurat nå

Panama

Reisende back

I går ble jeg enig med meg selv om at man kan si man har vært i et land hvis man har opplevd noe der – altså innenfor de formelle landegrensene. Så da tenkte jeg begynne å fortelle om disse opplevelsene, ett land av gangen. Vi starter med Panama. Hvorfor? Det er jo her himmelretningene møtes: Nord- og Sør-Amerika. Og øst og vest gjennom Panamakanalen. Poetisk, sant? Nei da, det var helt tilfeldig at Panama ble først.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Brødhuet Bastian (I)

Brødmaker Bastian kom fra en liten bygd i Nord-Norge. Bastian var oppkalt etter Thorbjørn Egners rollefigur som patruljerer gatene i det dystopiske tettstedet Kardemomme by. Eller, det var det Bastian tenkte selv om navnet. Helt ærlig visste han ikke helt hvorfor han het Bastian. Foreldrene hadde aldri fortalt det til ham. Det var sikkert mange grunner til dette. Én av dem var at foreldrene til Bastian aldri hadde møtt hverandre før.

Tusten

Ting eg hatar

Nyheitene er vanskeleg å følgje med på og vanskeleg å ta innover seg. Og viss du får til å ta dei innover deg, er dei stort sett så fæle at du kjenner deg tom, forvirra, apatisk eller livredd. Men det norske nyheitsbildet klarer uansett alltid å vere sitt gamle eg, på eit eller anna vis. Med liksom dei same debattane, folka og vendingane. Og det er noko ved dei som klarer å vekke mykje frustrasjon og sinne, og nesten ei kjensle av, ja, eg veit det er eit hardt ord som ikkje skal brukast for mykje, men hat. No kjenner eg at eg treng å få ut aggresjonen ein eller annan plass, og då er denne spalta fin. Her er ting eg hatar ved nyheitene: Ordet «pumpepris». Særleg når politikarar seier det. (Eg kan legge til ordet «penispumpe». Det er ikkje så ofte i nyheitene, men det er noko vemmeleg med p-ane på rad, ein spyttar dei stygge orda.) Folk som smattar mens dei snakkar på radio.

Smørbukken

Virke

Min første jobb var dørsalg av Dagbladets helgeavis sommeren jeg fylte 14. Ruta besto av ti hus i nabolaget og hadde gått i arv i søskenflokken til en venninne før jeg overtok stafettpinnen (rumpetaska med vekslepenger). Arbeidet ga et sjeldent innblikk i mine naboers lørdagsmorgener. Jeg husker særlig en morgen jeg ble møtt med et trøtt tenåringstryne som så meg inn i øynene idet hun overrakte pengene og sa: «Når du blir eldre, må du aldri finne på å bli så bakfull som jeg er i dag.» 11 kroner for avisa kunne jeg putte i egen pengepung og vurdere om jeg skulle utvide ruta neste uke. Forrige helg var jeg på besøk hos mine foreldre og 14 år gamle lillesøster, som assisterer sin jevnaldrende venninne i hennes selvskapte sommerbeskjeftigelse: Tise-flipping. Forkledd som naiv ungdomsskolejente med bursdagspenger som brenner i lomma pruter hun seg til gode deals på brukte Juicy Couture-sett og baggy low-rise jeans. Deretter blokker hun selgeren, setter opp prisen, skriver (eller genererer) et personlig inn­salg og selger med fet fortjeneste. Søndag ettermiddag sto et par Isabel Marant høyhelte joggesko i gangen.

Mimosa