Akkurat nå

Vært der!

Reisende back

Jeg har vært i mange land (og forurenset mye med flyturer – jeg tar selvkritikk og har skjerpet meg). Det har vært lange og korte turer, alt fra fire uker i Tanzania til to timer i Liechtenstein. Men har man egentlig vært i et land hvis man har vært der i to timer? Spørsmålet kan dukke opp (og er blant annet drøftet i boka til globetrotter Gunnar Garfors). Det åpenbare svaret er ja. Formelt har man vært der hvis man har krysset grensa, som vanligvis er tydelig merket med skilt eller streker på landjorda eller befinner seg bak passkontrollen på flyplasser. Mellomlanding uten å passere passkontrollen gjelder altså ikke.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Dua-feber

Jeg har dette året fått tilbake leselysten og har derfor lurt på om jeg skal kaste meg på bokklubbølgen. Jeg kunne tenkt meg noen å lufte og diskutere tanker og inntrykk og følelser med, men konseptet gjør meg samtidig ambivalent. Tenk om jeg mister leselysten som nå så skjørt er kommet tilbake? Tenk om lesing plutselig føles som en lekse? Tenk om jeg blir tvunget til å lese krim? En kveld luftet jeg ambivalensen med søstera mi og kastet ut en tanke: Kanskje jeg rett og slett bare skal bli med i superstjerna Dua Lipas virtuelle bokklubb? Da slipper jeg i det minste å skuffe noen hvis jeg mister gnisten. Det var visst ikke bare søstera mi jeg hadde diskutert ambivalensen med. Ikke lenge etter samtalen dukket innhold fra Dua Lipa sin bokklubb opp i Instagram-feeden min. Superstjerna diskuterte kommunismens fall i Albania med Lea Ypi, innskrenkingen av abortrettigheter i USA med Roxane Gay og barnefattigdom med norske Ingvild Rishøi. Jeg ble interessert, bladde gjennom det som var. Men jeg fikk mer enn bare bokinnhold på kjøpet.

Fie

Skul­der­press

Famileryggraden min er full av prolapser: Bestefar, pappa, bror, mor, mormor, morfar. Vi er en gjeng som knekker litt under tyngden av hverdagen og gnisser mot hverandre. Noen må jo det òg. Vi er for så vidt også høye. Jeg har vært så redd for å ligne på røkla at jeg har tiet i hjel mine egne symptomer. … inntil for et par uker siden. Jeg løftet min sedvanlige skulderpress, da det «plutselig» – det har jo vært en varslet katastrofe – smalt til. Det har smelt til før, men så har smellet gått gradvis over med litt tålmodighet, halting og hvile. Denne gangen gikk det ikke over, og jeg krøyp til fysioterapi-korset. Jeg syns liksom det er litt flaut å komme til helsepersonell med symptomer som har vart ved i årevis.

Implodert prinsesse

Kryss i taket

De siste 517 dagene har jeg løst kryssordet til The New York Times hver dag. Ja, takk for applausen. Jeg er veldig stolt av mine nyerverva kunnskaper om amerikanske sportslag og -spillere, ymse pop- og filmstjerner med beleilige bokstavkombinasjoner til navn (ANYA Taylor-Joy, ANA de Armas, Rita ORA, mfl.) og ikke minst all verdens hovedsteder med like beleilige navn (herunder LIMA i Peru, BERN i Sveits, RIGA i Latvia og – faktisk nummer én blant de mest brukte hovedstedene – et sted som heter OSLO). Jeg har også blitt oppmerksom på kryssordkunstens (u)offis­ielle kjeksmerke, nemlig OREO, og alle de myriader av måter kryssordsetterne i The Times klarer å lage stikkord når denne vokaltunge, kremfylte godbiten er løsningsord. Dermed har jeg også blitt Oreo-ekspert, nå, etter over 500 løste kryssord på rad, til tross for at jeg aldri kjøper Oreos (eller kjeks i det hele tatt, for den del). Dermed blir jeg alltid en smule skuffa når jeg løser kryssord i norske aviser. Kryssord i «NYT-stil» har aldri løsningsord på færre enn tre bokstaver, og stikkordene kommer alltid i form av en lengre liste, hvor et enkelt tips kan være alt fra et enkeltord (synonymer) til en hel setning (forklaringer), eller et kjent sitat hvor man må fylle inn ordet som mangler, eller enda mer kreative ting. I norske kryssord får du noe sånt som «åsside» og skal fylle inn for eksempel LI.

Mumrik