Audun Lindholm har delt denne artikkelen med deg.

Audun Lindholm har delt denne artikkelen

Bli abonnent

Tilfeldighetene rår når Kulturrådet tildeler stipender. Så hvorfor ikke like gjerne dele ut pengene gjennom et lotteri?

Framtida er søknadslotto

Tallenes tale: Kan lotteriet redde kunsten? Foto: Gorm Kallestad, NTB

Kulturrådets tildelinger av stipender og prosjektmidler anklages jevnlig for å være vilkårlige, ubegrunnede og motivert av personlige overbevisninger. En seiglivet myte hevder at Kulturrådet gir penger til sine egne venner. Enkelte revideringer av støtteordningene er derfor foreslått i meldingen «Kunstnarkår», som skal debatteres på Stortinget i februar.

Men så langt er det ingen som har foreslått en endring av søknadsbehandlingen som for meg er blitt innlysende. Jeg mener at Kulturrådet bør overlate arbeidet med å vurdere søknader til et lotteri. Loddtrekning vil sikre fullstendig likebehandling av alle søkere. Det eliminerer enhver mistanke om utilbørlig innblanding. Dette er et radikalt forslag, så la meg forklare.

Fordelingen av Kulturrådets søknadsmidler gjøres etter innstillinger av fagutvalg og komiteer som er oppnevnt av de respektive kunstnerorganisasjonene. Dette skal sikre fagfellevurdering og armlengdes avstand til politikere. Men fjorårets bruduljer om Morten Traavik, der Kulturdepartementet beordret Kulturrådet til å gjenbehandle teaterkompaniets søknad, har ført til bekymringer om partiskhet. Dessuten har det nye Forfatterforbundet problematisert Den norske Forfatterforenings enerett til å oppnevne komitémedlemmer, og med god grunn. Saker som disse viser at Kulturrådets søknadsbehandling ikke er tilstrekkelig demokratisk, tildelingene er i ferd med å miste legitimitet.

Traavik og Forfatterforbundethar tatt til orde for økt gjennomsiktighet, begrunnede avslag og bedre representasjon i komiteene, men disse forslagene vil bare være kosmetiske endringer. Jeg mener tapet av legitimitet ene og aleine skyldes selve søknadsbehandlingen i Kulturrådet, der komiteene skal prioritere det som har «høy kunstnerisk kvalitet». Fordi disse kvalitetsvurderingene er så ulne og vanskelige å gjøre rede for, blir arbeidet komiteene er satt til å gjøre, simpelthen umulig. Ikke minst mener jeg at Kulturrådet, som har betydelig økonomisk innflytelse på norsk kunstliv, slett ikke burde ha en slik definisjonsmakt over kunsten.

Hva menes egentlig med «kunstnerisk kvalitet»? I sine egne styringsdokumenter vedgår Kulturrådet at kvalitetsbegrepet er «mangfoldig og omskiftelig». Det forandrer seg hele tida. Kunstprofessor Stian Grøgaard (1956–2021) hevder i et essay skrevet på oppdrag for Kulturrådet: «Kvalitet er noe en får øye på i bakspeilet, noe som overlever det det handlet om, på et tidspunkt da det handler om noe annet.»

Jeg tror han har rett. Kunstnerisk verdi er noe som blir håndgripelig først lenge etter at kunsten er vist fram. Hvis kvalitet er omskiftelig, og først synlig i etterkant, betyr det at komiteenes kvalitetsvurderinger er premature. Svært ofte søkes det om penger til kunst som ikke engang er laget, som ingen har sett.

Med årene har Kulturrådet supplert den ulne kvalitetsvurderingen med direktiver om mangfold, kjønnsbalanse, geografi, ytringsfrihet, barn og så videre. Disse kriteriene er lette å måle, men de bidrar til en ytterligere uthuling av søknadsbehandlingen. Verken ekstrakravene eller den uhåndterlige kvalitetsvurderingen dreier seg om kunst.

Hva komiteene i realiteten vurderer, er skriftlige søknader og bilder og eventuelle skisser som kunstneren har vedlagt. Komiteene vurderer ikke kunstnerisk kvalitet, men søknadsskrivernes evne til å formulere overbevisende tanker om kunsten de tenkt til å lage. Systemet tilrettelegger for spekulasjon – for å hyre inn skribenter, formgivere, fotografer, folk som vet hvordan systemene fungerer og hvilke direktiver som trender. Er det samisk kunst som gjelder i år, mon tro?

Den premature kvalitetsvurderingen skaper et servilt kunstliv som tenker i søknader.

Søknadsbehandlingen er klart vilkårlig – for hvordan skal man egentlig velge mellom to kandidater som oppfyller kravene helt likt? Slike beslutninger vil være tilfeldige, men likevel styrt av noens magefølelse, innfall og skjønnsmessige vurdering, og det er her legitimitetsproblemene oppstår – fordi slike valg ikke er mulig å gjøre rede for. Når jeg tar til orde for et søknadslotteri, er det disse problemene jeg vil til livs.

Men hva med kvaliteten på kunsten hvis alt er lotto? For det første mottar ikke alle gode forslag støtte i dag. Kulturrådets vurderinger er, som sagt, tilfeldige. For det andre har vi ingen garantier for at kunsten som blir tildelt penger, blir god – også dette er tilfeldig.

Det eneste gyldige kriteriet er søkernes kunstneriske aktivitet, og for å delta i lotteriet jeg skisserer, må aktivitet – utstillingsvirksomhet, kunstutdannelse, visningsavtaler, samarbeid med andre aktive kunstnere – være et krav. Aktivitet er et formelt krav som det er lett å gjøre rede for.

Lotteriets ubestridelige rettferdighet kan fri oss fra den servile umyndighetstilstanden som Kulturrådets vurderingsvelde pålegger oss. Ingen skal lenger gjøre seg lekker for skjemaer og direktiver. Behandlingstida vil reduseres betraktelig.

Et lotteri vil utløse en ny kraft i kunsten og åpne opp for diskusjoner der det er opp til oss, kunstens fellesskap, å avgjøre hva slags kunst det er verdt å se på.

Dette får du

  • Maktkritisk journalistikk

    Få tilgang til hele avisa på papir og nett. Du kan velge å få papiravisa hver dag, lørdag eller kun nettavis.

  • Prisvinnende nettavis

    Klassekampen.no gir papirfølelsen på nett, uten distraksjoner og billige grep.

  • Magasiner

    Du får Musikkmagasinet på fredag, Bokmagasinet på lørdag, samt Le Monde diplomatique på norsk en gang i måneden.