Saken der Rahavy Varatharajan ble drept i Elverum har vakt oppsikt, fordi hun gjentatte ganger ba politiet om voldsalarm og fikk avslag. Det nye året har rystet oss med en rekke drapssaker der en mann dreper en kvinne, som regel partneren eller ekskjæresten.
I Italia har man et ord for det: femminicidio. Begrepet femicidio kommer fra Latin-Amerika og har forplantet seg til Europa, hvor fenomenet er blitt satt på dagsordenen. I Italia har hovedstadsavisa La Repubblica viet kvinnedrap en daglig spalte i hele høst. Mobiliseringen mot kvinnedrap kulminerte 25. november med store demonstrasjoner over hele landet. Med rosa tørklær ropte en halv million mennesker «Non una di meno!» (Ikke én mindre) i Romas Circus Maximus.
Foranledningen til masseoppbudet var en drapssak der en ekskjæreste knivstakk biologistudenten Giulia Cecchetin og dumpet henne i en vanndam. Studentene i Padova, Cecchetins hjemby, erklærte «ett minutts rabalder» for offeret. Siden ble disse minuttene holdt i en rekke byer. I mediene går psykologer, skribenter og artister ut mot den kulturen som ligger til grunn for at 90 kvinner i fjor ble ofre for femicid i Italia, et tall som plasserer landet på en europeisk tredjeplass.
Antall partnerdrap i Norge øker i forhold til antall drepte (36 i fjor). Hvert fjerde drap her til lands er et partnerdrap, med overveiende flest kvinner som ofre, ifølge psykologspesialist Pål Grøndahl på forskning.no.
I Elverum-saken vurderte ikke politiet risikoen som høy nok til at mannen som Varatharajan en kort tid hadde datet, skulle få omvendt voldsalarm, selv ikke etter at han gang på gang brøt besøksforbudet og satte en sporingsenhet på bilen hennes. Hun fikk heller ingen voldsalarm. Spurte ingen i politiet seg hva som drev denne mannen, og hva han var i stand til å gjøre? Er det ingen bevissthet eller opplæring i politiet om misogyniens handlingsmønster? Og holdninger settes tidlig: Lørdag skrev VG om en tenåring som er ilagt besøksforbud, fordi han over tid har trakassert og truet en tenåringsjente over sms.
I Italia har man opplevd en nær sagt dobling av varslinger og oppringninger til hjelpesentraler etter høstens kampanje mot femicid. I Norge hevder Partnerdrapsutvalget, som ble oppnevnt i 2018, at flertallet av de drepte har hatt kontakt med hjelpeapparat eller politi i forkant. Både deres oversikt og internasjonal forskning viser at stalking og kontroll er knyttet til økt risiko for partnerdrap, og at frykt er en viktig faktor for å forutse partnerdrap – hvis dette skulle overraske noen.
En nordmann eller -kvinne som reiser til «Syden» har ikke sjelden smilt overbærende av machokulturen «der nede». Men mens man i Italia, der en av tre kvinner opplever vold i nære relasjoner, tar et oppgjør med patriarkatet, blir hvert tilfelle av partnerdrap i norske medier beskrevet som et sjokk, en «tragedie».
Ordet partnerdrap er heller ikke tilstrekkelig dekkende. I motsetning til femicid, omfatter det ikke kulturen som ligger til grunn og heller ikke mediedekningen. I Italia tar man nå tak i problemet fra flere sider, som når mediene gjengir drapsmannens motiv og skriver vås som at han «elsket henne for høyt». Det er ikke lenger gangbart å bruke mytologiserende uttrykk som «pasjonsdrap», eller si at gjerningsmannen «mistet hodet» eller «gikk inn i en raptus». Psykologer avviser dette siste som pseudo-psykologisk. Aktivister, forfattere og samfunnsvitere peker alle den kvinnefiendtlige kulturen som årsaken til vold og drap på kvinner.
Statsminister Giorgia Meloni har lovet å komme på banen, men kom uheldig ut da hun forsøkte å døyve raseriet ved å poste en selfie på Instagram sammen med moren og datteren, med bildeteksten: «Se, matriarkatet seirer!». Den tidligere ministeren for offentlig administrasjon, Giulia Bongiorni, uttalte derimot i august at «kvinnene blir sveket to ganger, av mannen som dreper dem og av staten.» I høst har man prøvd å få til et hastemøte for å få i stand en preventiv lov mot kvinnevold.
Den italienske forfatteren Carlotta Vagnoli anklager mediene for å opprettholde bildet av gjerningsmannen som hederlig, inntil han plutselig mister hodet. Det gir inntrykk av at det må ha vært noe ved offeret som utløste drapet. I boken «Poverine» («Stakkars jenter») nevner hun et eksempel der en fyr som drepte kona foran ungene oppga som årsak at kona alltid satt på mobilen når han kom fra jobb og ville ha middag. Som regel er årsaken at hun vil forlate ham, og drapene er ofte planlagt. Forholdene er ikke sammenliknbare med Norge, men i alle disse sakene kommer det fram en holdning om at «kjærlighet» forvandler kvinnen til noe mannen eier.
I Italia ble mediedekningen av femicid endret med Cecchetin-saken, ikke minst fordi offerets søster gikk ut mot ukulturen, og fordi drapsmannens foreldre ikke ønsker å besøke sønnen i fengselet. Også i Elverum-saken er det en søster som går ut mot politiets håndtering av saken. Man kan spørre seg om saken ville fått det etterspillet, med en granskning av politiets avgjørelse, uten at hun hadde gjort det.
Men hvor er analysene av hvorfor dette kan skje – igjen og igjen? Hvorfor får vi ikke psykologiske profiler av kvinnedreperne, som vi får med en Breivik og en Manshaus? Er kanskje ikke en som stalker og dreper verdt en samfunnsanalyse, er han bare interessant som driveren av nok en krim-serie vi kan kose oss med i stua? Er det «bare» sjalusi og følelser som får menn til å drepe kvinner, eller er det strukturer i samfunnet som forteller dem at kvinnen ikke har rett til å avvise dem? At de er gladiatorer?
På Colosseum, av alle steder, kunne man, den 25. november i fjor, lese «La kvinner leve» projisert i lysskrift.