Første gang jeg snakket med Thorvald Steen, var høsten 1990. Han ringte og lurte på om jeg ville være nestformann i Forfatterforeningen når han skulle ta over som formann på nyåret. Jeg ble mildt sagt overrumplet. Jeg kjente ham ikke, kunne ingenting om styrearbeid eller fagforeningspolitikk, derimot var jeg midt i en skilsmisse, usikker på mine økonomiske utsikter, ulykkelig forelsket i en gift mann med mere, med mere, og sa derfor ja i ren forfjamselse.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn