For fem år siden gikk medieekspert Trygve Aas Olsen ut og hevdet at kulturjournalistikken måtte bli mer konfliktorientert og følelsesbetont for å lykkes digitalt. Allerede da var det åpenbart at den hadde tålt overgangen fra papir til nett særdeles dårlig.
En fersk undersøkelse fra Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen viser at stoda faktisk er enda verre: Kulturstoffet i norsk dagspresse er mer enn halvert de siste femten årene. Det betyr en radikal endring i dekningen av kultur.
Samtidig er det fortsatt slik at kultursaker kan vekke stort engasjement dersom de vinkles på en måte som skaper oppmerksomhet. Sakene som deles mest i sosiale medier, er gjerne dem som beveger seg rundt en konfliktlinje og som sparker opp til drama. Publikasjonen som framfor alt reindyrker denne konfliktorienterte kulturjournalistikken, er kulturavisa Subjekt.
Subjekt har forstått at woke-saker er lukrativ journalistikk: De er ofte lite krevende å skrive, men genererer mye engasjement, klikk og deling. Og oppskriften har fungert: I 2021 mottok Subjekt pressestøtte for første gang. Avisa er også opplagsvinner to år på rad.
I november påpekte Aftenpostens Nasreen Khan-Østrem at Danby Choi ser ut til å ha valgt Subjekts slagside mot woke fordi den lønner seg. «Som medlem av den første ytringsfrihetskommisjonen kan jeg si at vårt mål var det samme som Chois, men vi var ikke så naive at vi trodde at utgangspunktet for samtalene var likeverdig», skrev Khan-Østrem i en kommentar om Chois debutbok «Kanseller meg hvis du kan».
Selv tror jeg at Choi aktivt velger å ignorere at det åpenbart eksisterer store forskjeller mellom både individer og grupper i Norge når det kommer til ytringskapital og ytringsplattform. Skulle han tatt dette på alvor, ville det slått beina under hele det lønnsomme antiwoke-prosjektet. Og det ønsker han neppe, for som Khan-Østrem påpeker: Kulturkrig er penger i kassa.
I en alder av 30 år eier Choi en leilighet på Vinderen, går i luksusmerker og uttalte til D2 i august at han spiser ute for mellom åtte og ni tusen kroner i måneden. Som redaktør for en avis med 2,2 millioner i pressestøtte har Choi valgt å heve en lønn på over halvparten av dette beløpet, men hevder at samtidig han ikke har følt at han hadde god råd siden han var 14 år.
Antakelig lever Danby Choi det livet mange unge drømmer om, kanskje særlig unge menn. Gucci-loafers og høy sigarføring får ekstra gullkant i ei tid hvor velferdsstatens sosiale sikkerhetsnett mangler stadig flere tråder.
Redaktør og eneeier Choi har flere ganger oppgitt at noe av nøkkelen til Subjekts vekst er at avisa slipper til «meningsminoriteter» som utfordrer «common sense», og at norske lesere har savnet dette i mediebildet. Ifølge Choi opererer avisa etter ytringsfrihetens sanne prinsipp ved å publisere kronikker og saker som ikke nødvendigvis får plass andre, mer «politisk korrekte» steder. Men hvor går grensa mellom å gi meningsminoriteter en plattform, og å aktivt drive fram saker som i sin tur kan bli en pådriver for kulturell strid og konflikt – mer populært kalt kulturkrig?
«Takk, men nei takk, Subjekt.» Det var responsen fra svartmetall-bandet Rosa Faenskap da kulturavisa nylig kunngjorde at bandet var nominert til «Subjektprisen». På sin Instagram-konto postet bandet et innlegg hvor de blant annet kritiserte avisa for å piske opp til kulturkrig på en banal og uredelig måte. «Om en transperson ikke vil bli feilkjønnet, eller om et urfolk ikke liker at deres kultur blir brukt som kostyme, eller en svart person ikke godtar rasistiske begreper og framstillinger, blir deres perspektiver bagatellisert og avfeid som ‘woke’», skrev bandet.
Carline Tromp har brukt begrepet det kontrær-industrielle kompleks for å forklare hvordan oppmerksomhetsøkonomien belønner det kontrære ståstedet («Tilbakeslaget», 2023). Den kontrære antagonisten genererer nemlig drama og konflikt, og som vi har vært inne på – akkurat dét selger godt i en digital offentlighet. For enkelte, som Donald Trump og Andrew Tate, er melking av kontrovers blitt en lukrativ business. De mest risikovillige spekulantene på oppmerksomhetsøkonomiens børs kan oppnå betydelig makt. Ved å holde seg akkurat passe omstridtvil man igjen og igjen bli belønnet med mikrofon, spalteplass og oppmerksomhet.
Det er på mange måter denne dynamikken Danby Choi har bygget karriere rundt, og kanskje var det også nettopp dette som var drivkrafta bak Chois nylige valg om å lage en Tiktok-video med en mann som i mai ble dømt for seksuell omgang med en mindreårig.
I videoen åpner Choi døra for den overgrepsdømte og spør «Hva bringer deg hit?». Mannen trekker på skuldrene og sier «Ja, du vet …», hvorpå Choi svarer: «Å, du er blitt kansellert.» Choi klapper deretter den overgrepsdømte på ryggen og forsikrer ham om at «dette går bra».
Etter mye kritikk har Choi innrømt at han med videoen utviser dårlig dømmekraft, men hvorfor laget han den i utgangspunktet? Kanskje fordi han tidligere har erfart at stunt som utfordrer offentlighetens etiske grenser, som oftest belønnes. Videoen var et kulturkrig-agn med mål om å trigge den moralske refleksen hos opponentene hans i woke-saken.
Det finnes aktører i det norske kulturfeltet som har operert med denne logikken i årevis. Blant dem er en av de mest medieomtalte skikkelsene i Kunst-Norge: kunstner og provokatør Morten Traavik. Traavik velger konsekvent prosjekter som kan skape kontrovers. Under Arendalsuka i høst figurerte Traavik som kurator og tilrettelegger for tidligere straffedømte Laila Bertheussens veske-utstilling «Public Enemy», til et enormt presseoppbud.
Da utstillingen fikk dårlig kritikk, svarte Traavik med å anklage NRKs kunstanmelder for å være på hevntokt «på vegne av det Oslo-baserte kunstmiljøet». Kranglingen, og ‘bruddet’ mellom kunstner og kurator like etterpå, ble også dekket bredt.
Kort tid etter var Traavik i vinden igjen, nå som forfatter av avdøde Shabana Rehmans selvbiografiske bok «Mine ni liv», som ble utgitt posthumt på Vigmostad & Bjørke i høst. Deler av Rehmans familie reagerte sterkt på Traaviks framstillinger i boka. Flere anmeldere slaktet den, men Traavik fikk komme på «Dagsnytt 18». Og det er neppe nødvendig å legge til at Subjekt har dekket sakene tett.
Men hva skjer når konflikt og kulturkrigsstoff får ete seg innover avisenes kultursider over tid? Når bråket rundt kunsten blir viktigere enn kunnskapen om den? Når lavmælte, komplekse og dvelende kunstformater havner under radaren fordi kulturjournalister løper etter klikk og kontrovers?
Dette er samtidsjournalistikkens svøpe. Alle aviser er avhengige av å selge – ingen redaktører vil kaste penger etter kultursaker som ikke blir lest. Men kulturjournalistikken har også et ansvar, fordi den bidrar til å forme befolkningens kunst- og kulturforståelse. Det ansvaret er det på høy tid at også Danby Choi tar innover seg.