Vi mennesker er sannelig noen rare skapninger. Når vi endelig får noen dager fri fra denne verdens ondskap og brutalitet, går det ikke mange dagene før vi frivillig fordyper oss i, ja, enda verre ting.
Slik hadde det seg at jeg i romjula koste meg, hvis det er ordet, med «Kaputt», Curzio Malapartes springskalle av en krigsroman. Og at jeg endelig så ferdig den tyske tv-serien «Babylon Berlin» (i sin helhet på NRK nå). Forrige gang falt jeg av i sesong 3, da det begynte å bli i overkant med okkultisme, transhumanisme og kriminaltelepati for min smak. Det var en tabbe – sesong 4 er sannsynligvis den beste.
«Babylon Berlin», som handler om Weimar-republikkens tre–fire siste år, skal være den mest påkostede ikke-engelskspråklige tv-serien som er laget. Det synes i hvert eneste bilde. Detaljnivået og stilfølelsen er fullstendig blendende, typegalleriet er rikt, mangfoldig og elskelig, det bisarre og det velkjente veksler som dansetrinnene i en frisk foxtrot.
Her er melodrama i bøtter (og bøttehatter) og spann, cliffhangers i annenhver episode. Hovedpersonene tar jevnlig imot juling på nivå med Looney Tunes-figurer, børster det av seg og går videre. Men billig action får vi kjøpt overalt. Det vi ikke er bortskjemte med, er ærlige og kjærlighetsfulle skildringer av en hel tidsepoke og en hel storby-biotop, fra øverst til nederst, det som kalles «the Dickensian aspect» i en episode av «The Wire», serien som tyskerne har tatt mål av seg til å slå.
Fortellingen nikker hele tida skeivt til historien. En av hovedintrigene i serien bygger tett på Carl von Ossietzky-affæren, som førte til at redaktøren mottok Nobels fredspris i fangenskap. En nøkkelscene i første sesong blir utløst av Sklarek-skandalen, da tre jødiske brødre og forretningsmenn ble avslørt i en omfattende korrupsjonssak. Vi blir kjent med «ringforeningene», de konkurrerende forbrytersyndikatene som deler Berlin-bydelene mellom seg, men slåss om Mitte, selve indrefileten. Vi møter den kraftig besungne SA-mannen Horst Wessel som Horst Kessler, og hans endelikt er historisk korrekt, men noen sang har han ikke fått, hittil.
Ellers gjør«Babylon Berlin» direkte geniale ting med musikk. Nyskrevne hitlåter i tjuetallsstil er vevd inn i handlingen. I skildringen av en dansekonkurranse som er sterkt påvirket av Horace McCoy og hans amerikanske depresjonsroman («They Shoot Horses, Don´t They?»), støter vi på en form for akustisk tysk techno, seksti år forut for sin tid. Som gammel fan fryser jeg på ryggen når Roxy Music-melodier i kabaretstil smyger seg innpå, og ikke minst når Bryan Ferry selv – han har bidratt som musikkonsulent – står på scenen som gammel grammofonsjarmør på nattklubben Moka Efti og synger sin egen «Bitter-Sweet» fra 1974.
Bittersøtt er det alt sammen. Vi vet jo hvordan det ender.
Weimar-republikken (1919–1933) var på sin tid det mest liberale samfunnet i verden. Den unge og dynamiske hovedstaden Berlin var selve utstillingsvinduet. Her skaptes revolusjonerende film, scenekunst, design og arkitektur. Samfunnet var preget av kvinnefrigjøring (men ikke likestilling). Det var høy aksept for homofili og «skeive» tilbøyeligheter (men avkriminalisering rakk man aldri fram til). Den gamle seksualmoralen var kastet på skraphaugen, men i «Babylon Berlin» sier de fortsatt «Sie» til hverandre etter å ha ligget sammen.
Weimar-staten hadde pressefrihet, men ikke betingelsesløs. De to nazi-redaktørene Julius Streicher og Joseph Goebbels ble begge trukket for retten og dømt for rasisme og ærekrenkelser. Man kjempet for å innføre en moderne rettsstat, men dette ble i høy grad sabotert av en konservativ eller høyreradikal dommerstand.
«Verdens mest liberale samfunn var en uhyre skjør og vaklevoren konstruksjon»
Det hele hang i en tynn tråd. Weimar-staten hadde gjennomsnittlig ett politisk drap i uka, de fleste i Berlin. Den politiske gatevolden var et kolossalt problem. Byen hadde på det meste 350.000 russiske emigranter, som både intrigerte mot hverandre og var infiltrert av Stalins morderbander. Flertallet i Riksdagen var bare unntaksvis overbeviste demokrater. To ødeleggende økonomiske kriser – og en evig rekke parlamentariske kriser – førte til at både elitens og velgernes tillit til styresettet var tynnslitt. Her hersket «det parlamentariske kaos», som Vidkun Quisling så ivrig advarte oss nordmenn mot. Verdens mest liberale samfunn var en uhyre skjør og vaklevoren konstruksjon.
Og over det hele svever alle konspirasjonsteoriers mor – dolkestøtlegenden, forestillingen om at Tyskland i virkeligheten var i ferd med å vinne første verdenskrig, men ble dolket i ryggen av jødene og sosialdemokratene. Det var denne som til slutt gjorde kål på Weimar og innledet tolv år med skrekk og gru.
Tyskerne har det strålende begrepet Vergangenheitsbewältigung. Det betyr fortidsforvaltning eller kanskje mer presist «fortidsbeherskelse», det å erkjenne sin problematiske fortid og hedre ofrene for sine feilgrep. Hundre år etterpå er det tydelig at tyskerne føler stolthet for Weimar-republikkens fjorten år og sørger over dens endelikt. Og hvorfor akkurat nå?
Det er her det hele begynner å bli nifst, og gjør serien akutt aktuell. I all sin glorete underholdningsprakt er «Babylon Berlin» en mer lærerik og relevant fortelling enn, la oss si, NRK-serien «Makta».
Weimar er oss. På sitt skeive og skranglete vis er det vår tids idealer og vårt norske samfunns prinsipper denne staten prøver å håndheve. Den er kringsatt av fiender, og alle vet at det ikke kan vare.
I dag støter vi stadig oftere på begrepene «demokrati og menneskerettigheter» uttalt ironisk eller sarkastisk, som et i virkeligheten stort hykleri. Særlig foregår det i sammenheng med vår maktesløshet eller vakling i Midtøsten-konflikten. Demokrati og menneskerettigheter … bah! Handler det ikke i virkeligheten om hvitt herredømme, en form for nykolonialisme?
Vi skal lytte til denne kritikken, selvfølgelig, men vi skal også undersøke nøye hva slags alternativer kritikerne har å tilby. I forbindelse med Ukraina-krigen begynte jeg stadig oftere å støte på begrepet «det globale sør». Det globale sør utgjør det globale flertallet, og de er ikke enige med oss. Det globale sør synes det er greit at Russland tar seg til rette blant nabostatene, for eksempel. Demokrati og menneskerettigheter er jo bare et gigantisk hykleri likevel.
Legger man «det globale sør» under lupen, finner man et lappeteppe av røverstater, diktaturer, teokratier, kleptokratier og i beste fall defekte demokratier. Hvor mye har vi egentlig å lære av disse? Hvilke nye frihetsbegreper tilbyr de?
Heller da «Babylon Berlin». Serieskaperne har forsikret at serien skal løpe fram til sammenbruddet i 1933, og vil mest sannsynlig konkludere med en storslått iscenesettelse av Riksdagsbrannen. Alle likheter med stormen mot Washington i januar 2021 er helt tilfeldige.
