Hevet over enhver tvil?

Har hun drept mannen sin eller ikke?

Spørsmålet er tilsynelatende utgangspunktet for fjorårets Gullpalme-vinner i Cannes, men det er neppe det du får svar på i filmen. Justine Triets «Fritt Fall» er ingen whodunnit-krim, men snarere en intrikat diskusjon om subjektivitet og samliv.

Filmen åpner med at stjerneforfatteren Sandra Voyter (Sandra Hüller) blir intervjuet av en stipendiat. «Hva vil du vite?» spør Sandra mens de sitter i stua, i chaletet hvor hun bor med sin ektemann Samuel (Samuel Theis) og deres elleve år gamle, synshemmede sønn Daniel (Milo Machado Graner). Intervjuet blir raskt avbrutt når Samuel som er i etasjen over, og som vi ikke ser, setter på en instrumentalversjon av 50 cent sin «P.I.M.P», og spiller den gradvis høyere og høyere for å overdøve samtalen.

Når sønnen returnerer hjem en liten stund seinere, ligger Samuel død i snøen, mens sangen fortsatt går i loop. Enten har faren falt eller hoppet fra vinduet på loftet eller så er det en mulighet for at han har blitt dyttet, og det kan ikke utelukkes før det motsatte er bevist i retten.

Vi som publikum får aldri vite hele historien, og vi får nye opplysninger fortløpende i de to en halv timene filmen varer. Detaljene er ofte feil husket, reine spekulasjoner, misforståelser, ting som noen har overhørt, men ingen har sett selv. Vi må konstant forhandle med oss selv om hva og hvem vi tror på og ikke.

«Vi må forhandle med oss selv om hvem vi tror på»

Forklaringene til Sandra endrer seg ofte, og noen av dem gir ikke mening. For eksempel påstår hun at hun sov da hendelsen inntraff, til tross for den veldig høye musikken, men likevel våkner hun når sønnen roper fra utsida av huset. Advokatvennen hennes foreslår selvmord som en forsvarsstrategi, og da husker hun plutselig at Samuel svelget noen piller et halvt år tidligere – det virker lite troverdig, men det kan også være sant. Det er alltid andre muligheter, og filmen dyrker usikkerhet og flertydighet fra første stund.

Det er også noe med væremåten til Sandra (Hüller gjør en helt utmerket rolletolkning) som bryter med forventningene til en sørgende kone. Hun beveger seg rundt i huset med en letthet og selvsikkerhet, vi ser henne sjeldent gråte, og hun oppfordrer sønnen til å forsøke å leve så normalt som mulig. Hun er pragmatisk i hvordan hun ser på livet, og rasjonell selv i pressede situasjoner.

Når rettssaken begynner, kjennes det som at det ikke bare er en kvinne som er tiltalt, men også kvinnerolla – både som kone i et ekteskap og som mor med en vellykket karriere. Sandra blir anklaget for å være kompromissløs i karrieren og for å nedprioritere sønnen, og videre for å ha for store seksuelle behov, for å framtre kald, kontrollerende og lite sympatisk. Ikke minst blir hun anklaget for å nekte å ta ansvar for ektemannens usikkerheter og mindreverdighetskomplekser, samtidig som hun selv er ambisiøs og målrettet.

Det er fortsatt uklart for meg hvordan rettssaker i Frankrike fungerer, men det er åpenbart at rettsforhandlingene i filmen er framstilt med ekstra mye teater, til og med en liten dose humor. Når aktor på tåpelig vis siterer fra Sandras romaner som handler om mord, eller spekulerer i hva betydningen av den misogyne 50 cent-sangen er i denne sammenheng, blir det tydelig at målet ikke er å framstille en troverdig rettssak, men snarere å bruke prosessen som en plattform for diskusjon, for å se hendelsene fra ulike vinkler.

Grepet ligner det som ofte blir omtalt som Rashomon-effekten, inspirert av Akira Kurosawas legendariske film «Rashomon» fra 1950. Den utforsker subjektivitet gjennom ulike versjoner av det samme hendelsesforløpet, fortalt av ulike karakterer. Rashomon-effekten kan derfor forstås som et epistemologisk rammeverk, det vil si måter å tenke, vite og huske på, som er nødvendig for å forstå både store og små saker; både rutiner i hverdagen – som samspillet mellom et ektepar, men også de ekstraordinære øyeblikkene – som når den ene plutselig dør.

Det handler ikke bare om at vi ser forskjellig og har ulike perspektiver, men også om at når disse forskjellene kombineres med mangel på bevis eller hull i historien, og det eksisterer et sosialt press for å avslutte spørsmålet, må vi uunngåelig trekke noen slutninger og handle.

I «Fritt Fall» får vi aldri vite hva som egentlig skjedde, men saken får en avslutning. Det avgjørende øyeblikket oppstår når Daniel plutselig må vitne. I likhet med oss er han usikker på om mora er skyldig eller ikke. Derfor bestemmer han seg for å handle etter det han tror, og ikke det han vet. Han forteller en historie som åpenbart er diktet opp, skreddersydd for å tilfredsstille barnets behov. Dermed er det ikke den upartiske sannheten, rettferdighetsgudinnen justitia med bind for øynene, som seirer. Men den faktisk blinde elleveåringen, som velger seg en sannhet han kan leve med.