Spiller det noen rolle hva man synger, egentlig? Stefan Sundström kaster et mørkt blikk på musikkens rolle i samtida.
Music is a bitch. Da den franske hæren gikk i land på Haiti i 1801 for å slå ned på slavenes opprør mot kolonimakten, ble de møtte av Marseillaisen. Slavene hadde tatt Marseillaisen på ordet om at «tyranner skal skjelve»: Ordene i sangen, som på et tiår bare hadde blitt en tom frase for Napoleons soldater, hadde fortsatt en mening for Haitis revolusjonære.
Allerede abonnent? Logg inn
En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.
Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.
Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.