Teaterforestillinger som blir utsolgt på tretti sekunder? Ja, i år hendte det faktisk flere ganger. I 2023 er billettene til noen ganske spesifikke forestillinger blitt så etterspurt at man antakelig kunne ha solgt dem på svartebørs. Og det er ett bestemt format som ser ut til å treffe samtida spesielt sterkt.
Det startet allerede i april, da forestillingen «Ivars Kro» – om den legendariske brune danseband-puben på Grønland i Oslo – hadde premiere på Caféteatret. På scenen sto dattera til mannen som drev puben i over tjue år, regissør og skuespiller Mine Nilay Yalcin. Caféteateret er et lite teater med små bord og en liten bar. I «Ivars Kro» ble baren tatt i bruk som en del av scenen. Bak bardisken sto Yalcin selv – smilte og småpratet med publikum mens hun rutinert tappet øl og jekket opp flasker. Over anlegget hørtes Ole Ivars-vokalist Tore Halvorsens stemme: «Jag trodde änglarna fanns, bara, bara i himmelen.»
Med enkle, men smarte romlige grep gjenskapte Yalcin og regissør Cici Henriksen Ivars Kro som sted. Ikke bare fikk vi høre fortellingen om den brune puben som hadde livemusikk 365 dager i året, vi befant oss fra start inne i selve historien – i en slags «Da Capo»-aktig atmosfære med allsang, øl og latter. Billettene gikk som hakka møkk, og ekstraforestillingene på nyåret 2024 er også dønn utsolgt.
I mai skjedde det som skulle resultere i Heddapris for årets forestilling. «Døden på Oslo S» – regissert av Simen Formo Hay – fant sted i et nedlagt kjøpesenter på Økern. Der ble Ingvar Ambjørnsens nittitallsunivers blåst liv i, i kombinasjon med nattklubbstemning, mathall, bruktbutikk, kafé med second hand-møbler, og etter hvert: konsert. Selve forestillingen fant sted i, mellom og rundt publikum, og glidende scenografi på hjul ga en filmatisk kvalitet og underbygget den omsluttende opplevelsen.
Etter premieren var snakkisen et faktum langt utover teaterkretser, og det er ingen overdrivelse å si at folk gikk mann av huse for å få tak i billetter. Nationaltheatret så salget øke markant i nye publikumsgrupper, spesielt blant unge.
Utover året ble disse produksjonene fulgt opp av publikumssuksesser som «Fuckgirl»(Teater Innlandet) «Sorte gutter gråter ikke»(visningsstedet Hos Arne), «Husk at du skal dø» (Feil Teater) og«Særp Tropez»(ØIT). Disse forestillingene har blant annet det til felles at de er laget for andre steder enn det tradisjonelle teaterrommet: «Fuckgirl» var en vandreforestilling som delvis ble spilt på et offentlig toalett, «Særp Tropez»fant sted i et nedlagt fengsel, «Sorte gutter gråter ikke»i en stor duplex- leilighet på Rodeløkka og «Husk at du skal dø» i en trang leilighet i Toftes gate på Grünerløkka, hvor publikum måtte sitte tett i tett.
Men forestillingene har flere fellesnevnere. De utforsker teateret som sosialt møtepunkt og utnytter det mellommenneskelige potensialet i teaterhendelsen. Flere er bygget opp rundt dialog eller samtale og tar for seg verdi- og samfunnsspørsmål som overgrep, rasisme eller samtidas forhold til døden.
På kreativt vis skildrer «Særp Tropez» makt og menneskeskjebner i møte mellom innsatte og fengselsvesen, mens erfaringene til en ung gruppe flerkulturelle menn står sentralt i «Sorte gutter gråter ikke». Det relasjonelle mellom publikum og karakterer, og fellesskapet som oppstår publikummere imellom under forestillingene, spiller her en viktig rolle.
I mangel av et godt eksisterende begrep skal jeg ta i bruk et helt nytt for å beskrive fenomenet: intersosialt teater – stedsspesifikt teater med et tydelig sosialt tyngdepunkt. Forestillingene presenterer ulike måter å gjenoppfinne teateret som fellesskapsarena på, ofte på tvers av aldre, sosiale forskjeller og tradisjonelle smakshierarkier.
Å oppleve noe sammen med andre er per definisjon meningsfullt. Men hvorfor treffer dette formatet samtida så sterkt i 2023? Årsakene er sammensatte, men en viktig faktor er nok at mange erfarer at fellesskapsarenaene i samfunnet er blitt færre, og at «limet» mellom ulike samfunnsgrupper er i oppløsning som følge av økende økonomiske ulikhet. Samtidig vet vi at flere unge opplever ensomhet, og nettopp ungdom og unge voksne ser ut til å vise spesielt stor interesse for intersosialt og omsluttende teater. Kanskje møter det menneskets behov for å delta i noe med hele seg – altså det motsatte av skjermens og det tradisjonelle teatersetets fysiske passivitet.
Mange savner nok også arenaer i samfunnet hvor verdispørsmål, dialog og samtale får ta plass på en måte som sosiale medier ikke riktig gir rom for. Jeg tror at det intersosiale teateret kan gi oss noe strømmetjenester og skjermer aldri vil kunne, nemlig en meningsfull fellesskapsopplevelse som i sin tur kan generere tro på samhold og solidaritet også utenfor teatret.
Det kan altså være en kvalitet at disse forestillingene reforhandler hvilke rom teater kan foregå i – at dette faktisk er en vesentlig årsak til at forestillingene tiltrekker seg publikummere som ikke nødvendigvis opplever at de tradisjonelle teaterrommene er «for dem». Derfor er det en smule skuffende at stedsspesifikke og intersosiale formater ser ut til å være så godt som fraværende i institusjonsteatrenes vårprogram for 2024.
For teateråret 2023 skiller seg ut på en måte jeg ikke har opplevd før. Det er som om en stadig sterkere sult etter at teateret skal gjenoppfinne seg selv, endelig er kommet til overflata. Kompanier som ser dette, anerkjenner det og imøtegår det, tror jeg kan bli formende for utviklingen av norsk teater i årene som kommer.
Dette handler ikke om kommersialisme eller om å «gi folk det de vil ha», men om å se og forstå samtida og anerkjenne de dypere behovene til mennesker som lever i landet vårt i dag. Scenekunst vil fortsette å eksistere i et mangfold av formater og uttrykksformer. Men det intersosiale teatret, det er virkelig et teater for både samtida og framtida.