Snøfnugg

I dag snør det lett, med få, men ganske store snøfnugg, tydelig definert mot himmelen. I mørket kom de dalende, lysende, stille. Jeg tenkte at de var små barn drept i krig. Unike og perfekte, med en fred over seg i sterk kontrast til virkeligheten de forlot. Det var fint å se dem sånn. Å lulle seg inn i en alternativ virkelighet et øyeblikk. Jeg har ingen religion å trøste meg med, har aldri hatt behov for det, men nå er verden et så rystende sted at jeg håper på det jeg ikke tror. Jeg prøvde å telle snøfnuggene, og til min overraskelse var de ikke flere enn at jeg kunne få en viss oversikt. De var mange, men – i det øyeblikket jeg telte – ikke flere enn antallet drepte barn på Gaza. Ni tusen snøfnugg er mulig å telle. Den neste tanken var: Er de virkelig så mange? Der de dalte så sakte og stille, alle disse barna, så mange at de faktisk kunne være snøfnuggene som falt rundt meg denne morgenen i desember.