Det finnes en trikk som er annerledes enn alle andre trikker. En trikk som – om du er heldig – vil kjøre deg helt til Nordpolen. Ja, tror du meg ikke?
Jeg snakker selvsagt om Nordpolen Magiske Trikketransport – trikken som ser ut som en helt vanlig sporveistrikk, men som er, ja, magisk. Den går bare rundt juletider, har kun plass til rundt 20 personer av gangen, og avgangen skjer fra en skjult trikkestasjon i Kabelgata på Økern. Akkurat samme sted som Kloden Teater holder til. Du vet, hovedstadens eget scenekunstsenter for barn og unge?
For det er selvfølgelig egentlig snakk om teater, dette. «Siste stopp: Nordpolen» er en forestilling for barn fra rundt seks år, laget av det etter hvert både erfarne og prisvinnende Feil Teater i co-produksjon med Kloden. I år er tredje gang kompaniet lager eksklusivt gratisteater for lavinntektsfamilier opp mot jula. Tidligere i år ble de tildelt Heddapris for forrige utgave av trikketransporten. Hvorfor er ikke vanskelig å forstå.
Dette er omsluttende teater hvor barna blir med på en forunderlig reise sammen med skuespillerne, og dessuten får lov til å hjelpe til med å løse et mysterium. Dramaturgien i «Siste stopp: Nordpolen» er nokså lik fjorårets forestilling.
Da fulgte publikum med den karakteren Max (glitrende spilt av unge Peter Moseng/Sindre Seip) på en nervepirrende flukt fra en fæl eiendomsdirektør. I år er det Alisandra Riber Sparre i rollen som 12 år gamle Alva Sørensen som blir vår ledsager inn i Feil Teaters magiske univers. Og du verden, som også hun kan spille.
Rammefortellingen er som følger: Alva har helt siden hun var liten lyttet til bestemorens eventyrlige historier om den magiske trikketransporten. På Nordpolen kan ønsker gå i oppfyllelse, har bestemor sagt, og som pensjonert trikkereparatør vet hun hva hun snakker om.
Nå må Alva komme seg til Nordpolen med sitt eget ønske sitt før det er for sent. Hvis ikke hun når frem i tide, står hun i fare for å miste det aller kjæreste hun har. Men så er trikken i stykker! Heldigvis kommer bestemor henne til unnsetning.
Det skal nevnes at kritikeren har to konsulenter med seg på teater denne ettermiddagen: Ellinor på fem-og-et-halvt og Gustav på åtte år. Vi er ganske tidlig ute og sitter på stoler og venter sammen med andre som vil til Nordpolen. Gustav leser det som står på T-banekartet høyt for lillesøster. Det er et fargerikt linjekart som viser hvordan linje 12 vil ta deg hele veien fra «Bunnpunktet» til «Enden av regnbuen».
Linje 13 suser i ville kruseduller helt fra stoppet Endetarmen til Spybøtta, mens Ringen tydeligvis bare går rundt og rundt i en bitte liten sirkel. Begge barna blir kjempenysgjerrige og spør omtrent hvert 30. sekund om ikke trikken kommer snart.
Over høyttaleranlegget hører vi at trikken til månen er flere lysår forsinket. Men du verden, plutselig kommer det noen! En merkelig trikkekonduktør tar plass i den vesle billettluka. Og snart snubler Alva inn.
Hun vil ha billett til Nordpolen, men får vite at trikkeskinnene ligger under vann på grunn av klimaendringer. Deretter dukker bestemor, som har lett etter Alva overalt, opp. Når hun finner Alva på stasjonen, er det duket for årets mest forunderlige trikkereise.
I «Siste stopp: Nordpolen» er Harry Potter-universets togstasjon nr. 9 3/4, blandet med en dæsj Narnia og en klype Den Uendelige Historie. Forestillingen er som en interaktiv julekalender der barna får tre inn i magiske rom, finne skjulte åpninger og overkomme spennende hindringer.
Barna møter reinsdyret Randolf med et magisk GPS-gevir og overtaler ham til å bli med videre på reisen, de «overnatter» på et mystisk hotell, og møter en hjernekirurg med kjempelange, overdimensjonerte fingre – for å nevne noe.
Ideene er spinnville, men barna er fullstendig med fordi forestillingen spiller på lag med barnelekens logikk. Da Randolf mister geviret sitt, Alva forsvinner og bestemor ikke kan huske veien, får barna i publikum nøkkelrollen med å hjelpe bestemor til å finne tilbake til minnene sine. Dette er en oppgave de tar på største alvor. Ellinor er oppslukt, småløper frem og tilbake med store øyne og kommer stadig med forslag for å prøve å hjelpe, på samme måte som de andre barna i gruppa. Og hun får lov. For barn burde jo ikke behøve å alltid sitte stille på teater, de kan gis agens, som her.
Feil Teater er et drevent kompani, som ofte har korte prøveperioder. Kanskje litt for korte. Jeg tar meg i å ønske at teksten hadde vært noe mer gjennomarbeidet. Språket er litt for vanskelig innimellom, med for mange unødvendige voksenreferanser. Men skuespillerne er eminente i sin dialog med barna.
Dette er ikke noen enkel forestilling å lykkes med – det er skikkelig godt teaterhåndverk. Og for oss voksne ligger magien i å se hvordan skuespillerne spiller ball med barnas forestillingsverden. I ei tid da barn ofte passiviseres som kulturkonsumenter, snarere enn å få brukt sin nysgjerrige og spontane natur som aktive deltakere i en kulturell opplevelse, er dette formatet rett og slett gull – og noe institusjonsteatre bør hente inspirasjon fra.