Jon Fosses dramatikk har åpnet for utallige tolkninger. Det interessante er hvor ulike de er.

Livsfriser og døds­variasjoner

Én versjon: Bildet er fra Det Norske Teatrets oppsetning av «Sterk vind», med Jan Grønli, Anne Marit Jacobsen og Jon Bleiklie Devik i rollene. Foto: Pernille Sandberg

Selv om «Septologien» trolig var tungen på vektskålen, var det som dramatiker Jon Fosse brøt gjennom internasjonalt, mer enn 20 år før Nobelprisen. «Nokon kjem til å komme» av den franske regilegenden Claude Régy, og «Namnet», i regi av Thomas Ostermeier, det nye stjerneskuddet i tysk teater, dannet opptakten til en Fosse-bølge i europeisk teater, og Fosse ble etter hvert et globalt fenomen, med festivaler i Russland, Kina, og endelig Norge.

Kommentar