Eg trur at eg kjem til å forbli omtrent der eg er», skrev tretti år gamle Jon Fosse i sin første essaysamling, «Frå telling via showing til writing». Unge Fosse hadde for lengst funnet formen sin, «Ein stad mellom mellom realistisk og modernistisk roman», viet skriften som skrift, som kroppsarbeid, som rytme, som nærvær, satt i sving i et abstrahert vestlandsk rom.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
