Førjulstidens tsunamiaktige kjøpepress gjør meg ofte trist. Jeg vet at ikke alle mennesker i landet vårt lever i relativ overflod, noen snarere i tiltakende knapphet. Men all den kjøpekåtskapen vi uavbrutt blir utsatt for, står i grell kontrast til en ny krigsvinter i Ukraina, palestinernes lidelser på Gaza, israelske gisler som ikke er frigitt og alle andre konflikter som pågår og som skjermer og medier er fulle av. Det er likevel sånn at det ikke skal mer til enn et vilt fremmed lite barns forventningsfulle øyne foran en lysplakat på bussholdeplassen med bilde av en julenisse med skjegg, et løfterikt smil som skal selge pizza, og så er det gjort.
Å være menneske er i seg selv en på alle måter pinlig affære. Og pinligst av alt, det er mor.
Pinlighetsfaktoren
