En gang var Arbeiderpartiet garantisten for en solid, fremtidsrettet og – ikke minst – konsekvent kulturpolitikk. De sørget for relevante støtteordninger til både det profesjonelle og frivillige kulturlivet, anerkjente kunstens og kulturens selvsagte rolle i et demokratisk og fritt samfunn og hadde langsiktige og gjennomarbeidede planer for utvikling og ivaretakelse av vårt rike kunst- og kulturliv. På papiret – det vil si i Regjeringsplattformen – står de fortsatt for mye av denne politikken, men i virkeligheten leverer de ikke på egne løfter og målsettinger.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
