Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Vil Rødt-toppene revurdere våpenstøtta?

illustrasjon: Knut Løvås illustrasjon: Knut Løvås

Ett år er snart gått siden Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina. En av dem var Mímir Kristjánsson som hadde «tvilt seg fram til våpenstøtte». En formulering som antydet en grundig vurdering av argumenter for og imot våpenstøtta – og realismen i det. I podkasten Mimir & Marsdal uttalte han at «Putin ikke må vinne». Hva han la i det, ble derimot aldri klargjort.

Som Rødt-medlem henvendte jeg meg til flere av Rødt-toppene for å få svar på noen klargjørende spørsmål. Rødt-toppene svarte aldri på henvendelsene mine, og jeg satt dermed med et inntrykk av at de egentlig ikke hadde foretatt noen seriøse vurderinger, men at det var den mest kyniske opportunisme som lå bak helomvendinga.

Går vi til Rødts nettsider, finner vi en artikkel med spørsmål og noen slags svar om Ukraina-krigen som jeg antar Rødt-toppene stiller seg bak. Den er oppdatert 16. november 2023 og inneholder en formulering om at Russland må trekke seg helt ut av Ukraina. Man må derfor anta det ikke bare gjelder de fire fylkene som ble innlemmet i Russland i fjor, men også Krim som ble annektert i 2014.

Hvordan ser Rødt-toppene for seg at rå militær makt skal få Russland til å trekke seg ut? Og ikke minst, hvor store kostnader – det være seg økonomisk, sikkerhetsmessig og ikke minst menneskelig – vil en «seier» kreve? Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at «Putin ikke skal vinne»? Flertallet av Krim-befolkningen ønsker dessuten ikke å underlegge seg Ukraina og det framstår derfor i beste fall som ugjennomtenkt å tvinge Krim tilbake mot befolkningens vilje.

Da Rødt gjorde snuoperasjonen sin var det allerede klart at de ukrainske tapstallene var skyhøye. Sannsynligvis godt over hundre tusen. Vi som var imot krigen understreket nettopp at videre våpenhjelp kun vil føre til enda mer meningsløs død og lidelse. Meningsløs, fordi det stikk i strid med hovedstrømsmedienes krigspropaganda aldri har vært realistiske muligheter for Ukraina til å vinne – hva nå enn man legger i det å vinne.

«Hvor mange flere liv er dere villig til å ofre?»

For Russland er denne krigen eksistensiell, noe som betyr at de vil mobilisere alle ressurser som er nødvendig for å oppnå målet de har satt seg: nemlig å holde Ukraina nøytralt og få garantier mot Nato-medlemskap. Målene har aldri vært ukjente, noe som nylig ble stadfestet av den ukrainske forhandlingslederen David Arahamya. Han bekreftet også at Boris Johnson bidro til å torpedere fredsavtalen. Påstanden om at Vesten har ønsket denne krigen ble dermed styrket, samtidig som det understreket krigens stedfortreder-karakter. Problemet til Rødt er at de aldri har vært interessert i å forholde seg analytisk til krigen eller om våpen- og konfrontasjonslinja kan oppnå det de ønsker.

Etter Rødts våpen-vedtak har Ukraina iverksatt den forsinka våroffensiven som mange krigsentusiaster hadde gledet seg til, men som nå er avblåst som en gedigen katastrofe. Hvor mange som har mistet livet holder det korrupte Zelenskyj-regimet klokelig kjeft om. Verken journalister i donorlandene eller Rødt ser ut til å bry seg nevneverdig om antallet.

Ukraina er i oppløsning på alle fronter og det utspiller seg som en åpen maktkamp mellom president Zelenskyj og general Zaluzshnij om hvem som har skylda for den mislykkede offensiven. Samtidig er entusiasmen i Pentagon borte, militærbevilgningene skrumper inn og stadig flere tar til orde for å avslutte det mislykkede «Prosjekt Ukraina».

Vi som advarte mot å holde krigen i gang har hele tiden insistert på at konflikten uansett kommer til å avsluttes ved forhandlingsbordet, men jo lengre krigen varer og Vestens innsats øker, desto mindre sannsynlig vil det være med et intakt og selvstendig Ukraina. Vestens uforsonlige konfrontasjonslinje, som Rødt helhjerta støtter, har gjort at Russland rett og slett ikke lenger forholder seg til Vesten som en rasjonell motpart. Konsekvensen er at Russland nå kommer til å ta seg til rette og fortsette til de har oppnådd det de ønsker uten at Vesten kan gjøre noe fra eller til. Realiteten er altså at Vestens våpenhjelp har ofret hundretusenvis av menneskeliv bare for å sette Ukraina i mer miserabel posisjon enn ved starten av krigen.

Kan Rødt-toppene svare på om de virkelig har trodd at Ukraina kan vinne denne krigen, og hvordan de vurderer situasjonen i dag? Hvor mange flere menneskeliv er dere villig til å ofre før dere begynner å revurdere krigspolitikken?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Klima

Når fremtiden blir et forhand­lings­punkt

Allerede i 1896 advarte en svensk professor mot menneskeskapte CO₂ utslipp, på 60-tallet lagde forskere de første modellene som viste at doblingen av utslipp ville øke den globale temperaturen og på 80-tallet advarte forskere mot at klimaendringer ville bli en reell trussel. Det faktum at vi har hatt advarsler og data om dette i over så lang tid, men likevel ikke har tatt et reelt initiativ for å endre kurs, er skremmende. I dag er det ikke lenger et spørsmål om klimaendringene er menneskeskapte. Det virkelige spørsmålet er hvorfor vi fortsatt velger å ignorere det. Forskere har advart om dette i over hundre år og likevel velger politikere å nedprioritere den største trusselen mot oss selv og planeten. Vi har skapt en tikkende bombe, og nedtellingen nærmer seg null. Og de som har størst mulighet til å handle, gjør knapt noe. Greit nok er det at de har flere felt som de har lovet å gjøre noe på, og at det dukker stadig opp nye kriser og bekymringer, men dette skal ikke stå i veien for klima.

Eu

Alle fortjener en EU-debatt

Takk til Tore Flo for et saklig og interessant svar på innlegget jeg skrev den 8. juli, der jeg etterlyste en ny EU-debatt. Ja, jeg mener at vi bør ha en ny debatt om 30 år, fordi verden da vil være annerledes enn i dag. Vi vet ikke hvordan den geopolitiske situasjonen vil se ut, hvordan EUs demokratiske institusjoner vil ha utviklet seg, eller hvilken rolle EU vil spille innen områder som teknologi, sikkerhet og beredskap. Derfor mener jeg det er naturlig at hver generasjon får muligheten til å vurdere Norges forhold til Europa på nytt. Jeg er også enig i at EØS-avtalen bør diskuteres. Eldring-utvalgets evaluering av EØS etter 30 år gjorde en grundig gjennomgang av hvordan avtalen har fungert, som konkluderer med at Norge taper mye på å stå på utsiden av unionen. Du viser til Sentio-målinger fra 2022 og 2024 og skriver at EØS har liten oppslutning i folket. Nyere målinger viser det motsatte.

Georgia

På egne premisser

I Klassekampen bruker Ragnar Skre mitt innlegg i Nordnorsk debatt som utgangspunkt for en kritikk av EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Han argumenterer for at EU har beveget seg bort fra rollen som fredsprosjekt og i stedet bidrar til økt blokkdannelse og internasjonal spenning. Skre mener at jeg hevder «EU-medlemskap vil bringe Norge nærmere beslutningene, kontraktene og produksjonslinjene». Det er ikke det jeg skriver. Tvert imot understreker jeg at samarbeidet mellom Norge og EU på forsvarsområdet «ikke først og fremst handler om medlemskap eller utenforskap, men om nasjonale interesser og praktisk sikkerhetspolitikk». Poenget var ganske enkelt å beskrive en utvikling, nemlig den at EU får en stadig viktigere rolle i europeisk sikkerhet og forsvar, og at Norge allerede trekkes tettere inn i dette samarbeidet. Skre gjør denne beskrivelsen om til et argument for EU-medlemskap.