Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Vil Rødt-toppene revurdere våpenstøtta?

illustrasjon: Knut Løvås illustrasjon: Knut Løvås

Ett år er snart gått siden Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina. En av dem var Mímir Kristjánsson som hadde «tvilt seg fram til våpenstøtte». En formulering som antydet en grundig vurdering av argumenter for og imot våpenstøtta – og realismen i det. I podkasten Mimir & Marsdal uttalte han at «Putin ikke må vinne». Hva han la i det, ble derimot aldri klargjort.

Som Rødt-medlem henvendte jeg meg til flere av Rødt-toppene for å få svar på noen klargjørende spørsmål. Rødt-toppene svarte aldri på henvendelsene mine, og jeg satt dermed med et inntrykk av at de egentlig ikke hadde foretatt noen seriøse vurderinger, men at det var den mest kyniske opportunisme som lå bak helomvendinga.

Går vi til Rødts nettsider, finner vi en artikkel med spørsmål og noen slags svar om Ukraina-krigen som jeg antar Rødt-toppene stiller seg bak. Den er oppdatert 16. november 2023 og inneholder en formulering om at Russland må trekke seg helt ut av Ukraina. Man må derfor anta det ikke bare gjelder de fire fylkene som ble innlemmet i Russland i fjor, men også Krim som ble annektert i 2014.

Hvordan ser Rødt-toppene for seg at rå militær makt skal få Russland til å trekke seg ut? Og ikke minst, hvor store kostnader – det være seg økonomisk, sikkerhetsmessig og ikke minst menneskelig – vil en «seier» kreve? Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at «Putin ikke skal vinne»? Flertallet av Krim-befolkningen ønsker dessuten ikke å underlegge seg Ukraina og det framstår derfor i beste fall som ugjennomtenkt å tvinge Krim tilbake mot befolkningens vilje.

Da Rødt gjorde snuoperasjonen sin var det allerede klart at de ukrainske tapstallene var skyhøye. Sannsynligvis godt over hundre tusen. Vi som var imot krigen understreket nettopp at videre våpenhjelp kun vil føre til enda mer meningsløs død og lidelse. Meningsløs, fordi det stikk i strid med hovedstrømsmedienes krigspropaganda aldri har vært realistiske muligheter for Ukraina til å vinne – hva nå enn man legger i det å vinne.

«Hvor mange flere liv er dere villig til å ofre?»

For Russland er denne krigen eksistensiell, noe som betyr at de vil mobilisere alle ressurser som er nødvendig for å oppnå målet de har satt seg: nemlig å holde Ukraina nøytralt og få garantier mot Nato-medlemskap. Målene har aldri vært ukjente, noe som nylig ble stadfestet av den ukrainske forhandlingslederen David Arahamya. Han bekreftet også at Boris Johnson bidro til å torpedere fredsavtalen. Påstanden om at Vesten har ønsket denne krigen ble dermed styrket, samtidig som det understreket krigens stedfortreder-karakter. Problemet til Rødt er at de aldri har vært interessert i å forholde seg analytisk til krigen eller om våpen- og konfrontasjonslinja kan oppnå det de ønsker.

Etter Rødts våpen-vedtak har Ukraina iverksatt den forsinka våroffensiven som mange krigsentusiaster hadde gledet seg til, men som nå er avblåst som en gedigen katastrofe. Hvor mange som har mistet livet holder det korrupte Zelenskyj-regimet klokelig kjeft om. Verken journalister i donorlandene eller Rødt ser ut til å bry seg nevneverdig om antallet.

Ukraina er i oppløsning på alle fronter og det utspiller seg som en åpen maktkamp mellom president Zelenskyj og general Zaluzshnij om hvem som har skylda for den mislykkede offensiven. Samtidig er entusiasmen i Pentagon borte, militærbevilgningene skrumper inn og stadig flere tar til orde for å avslutte det mislykkede «Prosjekt Ukraina».

Vi som advarte mot å holde krigen i gang har hele tiden insistert på at konflikten uansett kommer til å avsluttes ved forhandlingsbordet, men jo lengre krigen varer og Vestens innsats øker, desto mindre sannsynlig vil det være med et intakt og selvstendig Ukraina. Vestens uforsonlige konfrontasjonslinje, som Rødt helhjerta støtter, har gjort at Russland rett og slett ikke lenger forholder seg til Vesten som en rasjonell motpart. Konsekvensen er at Russland nå kommer til å ta seg til rette og fortsette til de har oppnådd det de ønsker uten at Vesten kan gjøre noe fra eller til. Realiteten er altså at Vestens våpenhjelp har ofret hundretusenvis av menneskeliv bare for å sette Ukraina i mer miserabel posisjon enn ved starten av krigen.

Kan Rødt-toppene svare på om de virkelig har trodd at Ukraina kan vinne denne krigen, og hvordan de vurderer situasjonen i dag? Hvor mange flere menneskeliv er dere villig til å ofre før dere begynner å revurdere krigspolitikken?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Landbruk

Staten og lamme­kjøttet

Tradisjonen tro har landbruksministeren rykket ut med en oppmuntring til å spise lammekjøtt i påsken – tydeligvis en fast post på departementets kalender. Er det en landbruksministers jobb å øke salg av kjøtt generelt, og lammekjøtt spesielt? Det er i så fall en «jobb» som strider mot faglige råd både fra Helsedirektoratet og Miljødirektoratet. Regjeringen handler også stikk i strid med klima- og kostråd i budsjettpolitikken. Av de mange milliarder som overføres til norsk landbruk årlig, brukes fortsatt cirka 90 prosent til husdyrprodukter. I statsbudsjettet står det at begrunnelsen for flere av kjøttsubsidiene er å «bidra til rimelegare kjøtt og foredla kjøttprodukt til forbrukaren». Men dette er altså ikke nok; ministre går også ut i media og oppfordrer til kjøttspising. Hvor lenge erdetsiden en landbruksminister oppfordret til en plantebasert dag i uka, eller inviterte pressen til en vegetarisk middag? Har det i det hele tatt skjedd? Et av de mest effektive grepene for å redusere klimaendringer, er og blir å bytte ut kjøtt med plantebasert mat. Miljødirektoratet sier dette i klartekst – da bør regjeringen også klare å gjøre det. Landbruksministeren hevder at «dyr på beite (bidrar) til å ta vare på det biologiske mangfoldet». Men en svensk studie fra 2022, som undersøkte denne myten, fant at standard beiting hadde «ødeleggende effekter» på biodiversiteten.

Klimaaktivisme

Økoglede og strategi

De siste dagene har det vært debatt i Klima-Norge om frustrasjon, sinne, håp og kjærlighet i klimakampen. 24. mars skriver Per Bjørn Foros at klimaaktivister må ty til «økoglede» for å leve i nuet og virke mindre desperate. 27. mars svarer Anne Klenge, som for tiden soner en fengselsstraff for en fredelig aksjon i 2022, at hennes handlinger ikke kom av desperasjon, men bevisste valg for å sette søkelys på fossilindustriens overmakt i Norge. At å trekke seg tilbake i økoglede ikke utfordrer kreftene som drar vår generasjon videre mot katastrofe. Klimabevegelsen har et omdømmeproblem.

Kongehuset

Braanen-monarkiet

Hver gang Bjørgulv Braanen befatter seg med monarkiet, leser jeg ham med interesse. Fra 2003-kommentaren «Kommunistenes konge?» har han inntatt en helt særegen posisjon i den norske statsformdebatten, en slags «ærr’e så nøye ‘a»-holdning som likner så mange av de lunkne rojalistene som egentlig ikke bryr seg en døyt om Slottet, pomp og prakt og what not, de som fnyser av reportasjer om hva de kongelige bedriver på fritiden, men som synes Harald er en ålreit kar. Lunkne rojalister likner på lunkne republikanere, de som godt kunne tenke seg å fjerne kongefjesket, men som fryser på ryggen av skrekkscenarioet at president Carl I. Hagen skulle stå på slottsbalkongen og hylle barnetoget. Likevel, Braanen er ikke lunken, det skal han ha. Uredd quickstepper han rundt i venstresidesalaten av halvfordøyd gammelkommunistisk merke, troen på at bare vi fjerner kongehuset, er det klasseløse samfunnet rett rundt hjørnet. Han fortjener ros for å ha tatt et oppgjør med den fraseologien som har preget mye av norsk republikansk argumentasjon og serien av republikk-forslag som rituelt blir lagt fram for Stortinget hvert fjerde år.