Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Vil Rødt-toppene revurdere våpenstøtta?

illustrasjon: Knut Løvås illustrasjon: Knut Løvås

Ett år er snart gått siden Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina. En av dem var Mímir Kristjánsson som hadde «tvilt seg fram til våpenstøtte». En formulering som antydet en grundig vurdering av argumenter for og imot våpenstøtta – og realismen i det. I podkasten Mimir & Marsdal uttalte han at «Putin ikke må vinne». Hva han la i det, ble derimot aldri klargjort.

Som Rødt-medlem henvendte jeg meg til flere av Rødt-toppene for å få svar på noen klargjørende spørsmål. Rødt-toppene svarte aldri på henvendelsene mine, og jeg satt dermed med et inntrykk av at de egentlig ikke hadde foretatt noen seriøse vurderinger, men at det var den mest kyniske opportunisme som lå bak helomvendinga.

Går vi til Rødts nettsider, finner vi en artikkel med spørsmål og noen slags svar om Ukraina-krigen som jeg antar Rødt-toppene stiller seg bak. Den er oppdatert 16. november 2023 og inneholder en formulering om at Russland må trekke seg helt ut av Ukraina. Man må derfor anta det ikke bare gjelder de fire fylkene som ble innlemmet i Russland i fjor, men også Krim som ble annektert i 2014.

Hvordan ser Rødt-toppene for seg at rå militær makt skal få Russland til å trekke seg ut? Og ikke minst, hvor store kostnader – det være seg økonomisk, sikkerhetsmessig og ikke minst menneskelig – vil en «seier» kreve? Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at «Putin ikke skal vinne»? Flertallet av Krim-befolkningen ønsker dessuten ikke å underlegge seg Ukraina og det framstår derfor i beste fall som ugjennomtenkt å tvinge Krim tilbake mot befolkningens vilje.

Da Rødt gjorde snuoperasjonen sin var det allerede klart at de ukrainske tapstallene var skyhøye. Sannsynligvis godt over hundre tusen. Vi som var imot krigen understreket nettopp at videre våpenhjelp kun vil føre til enda mer meningsløs død og lidelse. Meningsløs, fordi det stikk i strid med hovedstrømsmedienes krigspropaganda aldri har vært realistiske muligheter for Ukraina til å vinne – hva nå enn man legger i det å vinne.

«Hvor mange flere liv er dere villig til å ofre?»

For Russland er denne krigen eksistensiell, noe som betyr at de vil mobilisere alle ressurser som er nødvendig for å oppnå målet de har satt seg: nemlig å holde Ukraina nøytralt og få garantier mot Nato-medlemskap. Målene har aldri vært ukjente, noe som nylig ble stadfestet av den ukrainske forhandlingslederen David Arahamya. Han bekreftet også at Boris Johnson bidro til å torpedere fredsavtalen. Påstanden om at Vesten har ønsket denne krigen ble dermed styrket, samtidig som det understreket krigens stedfortreder-karakter. Problemet til Rødt er at de aldri har vært interessert i å forholde seg analytisk til krigen eller om våpen- og konfrontasjonslinja kan oppnå det de ønsker.

Etter Rødts våpen-vedtak har Ukraina iverksatt den forsinka våroffensiven som mange krigsentusiaster hadde gledet seg til, men som nå er avblåst som en gedigen katastrofe. Hvor mange som har mistet livet holder det korrupte Zelenskyj-regimet klokelig kjeft om. Verken journalister i donorlandene eller Rødt ser ut til å bry seg nevneverdig om antallet.

Ukraina er i oppløsning på alle fronter og det utspiller seg som en åpen maktkamp mellom president Zelenskyj og general Zaluzshnij om hvem som har skylda for den mislykkede offensiven. Samtidig er entusiasmen i Pentagon borte, militærbevilgningene skrumper inn og stadig flere tar til orde for å avslutte det mislykkede «Prosjekt Ukraina».

Vi som advarte mot å holde krigen i gang har hele tiden insistert på at konflikten uansett kommer til å avsluttes ved forhandlingsbordet, men jo lengre krigen varer og Vestens innsats øker, desto mindre sannsynlig vil det være med et intakt og selvstendig Ukraina. Vestens uforsonlige konfrontasjonslinje, som Rødt helhjerta støtter, har gjort at Russland rett og slett ikke lenger forholder seg til Vesten som en rasjonell motpart. Konsekvensen er at Russland nå kommer til å ta seg til rette og fortsette til de har oppnådd det de ønsker uten at Vesten kan gjøre noe fra eller til. Realiteten er altså at Vestens våpenhjelp har ofret hundretusenvis av menneskeliv bare for å sette Ukraina i mer miserabel posisjon enn ved starten av krigen.

Kan Rødt-toppene svare på om de virkelig har trodd at Ukraina kan vinne denne krigen, og hvordan de vurderer situasjonen i dag? Hvor mange flere menneskeliv er dere villig til å ofre før dere begynner å revurdere krigspolitikken?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Eu

Fellesskap i Europa?

Europabevegelsen har i lang tid hatt en annonse i Klassekampen hvor de siterer Sosialistisk Folkeparti i Danmark: «Fælles løsninger i EU er vores bedste og mest effektive svar, når Europa udfordres af…» – blant annet skattefusk. For noen ås siden skreiv Eva Joly om dette: «I stedet for samarbeidet vi drømte om, har landene i Europa kastet seg inn i en innbitt konkurranse på sine naboers bekostning.» Konkurransen det dreier seg om, er å tilby internasjonale selskaper lavest mulig skatt. Og der omtaler hun mannen hun kaller Europas største skattesnyter og en «ulv i fåreklær», den tidligere statsministeren i Luxemburg som gjorde landet til et skatteparadis. Han håvet inn hundrevis av milliarder på hemmelige skatteavtaler med multinasjonale selskaper. Slik stjal han milliarder på milliarder fra nabolandene. Hva heter han så, denne Europas største skattesnyter? Jo, navnet er Jean-Claude Juncker, mannen som i 2014 til 2019 var EU-Kommisjonens president. Ikke så mange «fælles løsninger» der. Dette var for få år siden. Hvordan er det så i dag? Vel, i 2008 var det cirka 15.000 lobbyister i Brussel, i dag har de store selskapene nærmere 30.000 der. Og daglig har 3500 av dem adgang til EUs institusjoner for å gi «råd». Og det får de lov til. Det trengs vel ikke mye hjernearbeid for å forstå at de ikke er der for «fellesskapet» i Europa, men for noe helt annet.

Biblioteker

Et tredje sted

Biblioteket er et av de siste stedene i samfunnet der du kan være uten å måtte kjøpe noe. Det kreves ikke medlemskap, det stilles ingen krav til status, kjøpekraft eller prestasjon. For mange ungdommer – spesielt i pressområder som indre Oslo øst – er biblioteket et av svært få steder hvor man kan finne ro, fellesskap og en arena som tilbyr trygghet. Når ungdommer i Oslo bruker kveldene sin på biblioteket – spiller sjakk, gjør lekser, tuller og ler – mens godteri eller dagens kebab middag har blitt inntatt, ser vi noe av det vakre et folkebibliotek virkelig kan være. Klassekampen fortalte nylig historien om ungdommene som oppholder seg på Tøyen bibliotek etter stengetid i artikkelen «Hjemme aleine – på biblioteket» – men nå trues åpningstidene. Oslo er ikke det eneste det eneste sted der biblioteket er truet av marginalisering på en eller annen måte. Flere steder er institusjonen truer av en dårlig kommuneøkonomi. Sosiologer beskriver biblioteket som et «tredje sted» – verken hjemme eller på skolen, men et sosialt pustehull der du kan være deg selv. I en tid der ungdoms fritid blir stadig mer kommersialisert, og der det digitale rom ofte erstatter fysiske møteplasser, har biblioteket en unik funksjon som inkluderende fellesskapsarena. Mange forbinder fortsatt biblioteket med stillhet og bokhyller.

Demokratikamp

Vesten må lære av det globale sør

Verden forandrer seg, men ikke slik liberale demokrater en gang så for seg. Ideer som tidligere ble ansett for universelt aksepterte, er nå under vedvarende angrep. Fra Washington til Warsawa, fra Madagaskar til Kamerun, blir demokratiet uthulet innenfra. Undergravingen av demokratiske verdier i USA skjer raskere enn de fleste hadde forestilt seg. I Europa testes demokratiske institusjoner av høyrepopulisme, økende fremmedfrykt og autoritære tendenser. I mange land i det globale sør, hvor undertrykkelse lenge har vært realiteten, er disse trendene dessverre velkjente. Kanskje kan denne krisen være en sjanse til å ta lærdom fra sør og tenke nytt om kunnskap og makt? «How do you unpoison a river?» spurte forfatter Arundhati Roy under en samtale i Oslo nylig.