Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Vil Rødt-toppene revurdere våpenstøtta?

illustrasjon: Knut Løvås illustrasjon: Knut Løvås

Ett år er snart gått siden Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina. En av dem var Mímir Kristjánsson som hadde «tvilt seg fram til våpenstøtte». En formulering som antydet en grundig vurdering av argumenter for og imot våpenstøtta – og realismen i det. I podkasten Mimir & Marsdal uttalte han at «Putin ikke må vinne». Hva han la i det, ble derimot aldri klargjort.

Som Rødt-medlem henvendte jeg meg til flere av Rødt-toppene for å få svar på noen klargjørende spørsmål. Rødt-toppene svarte aldri på henvendelsene mine, og jeg satt dermed med et inntrykk av at de egentlig ikke hadde foretatt noen seriøse vurderinger, men at det var den mest kyniske opportunisme som lå bak helomvendinga.

Går vi til Rødts nettsider, finner vi en artikkel med spørsmål og noen slags svar om Ukraina-krigen som jeg antar Rødt-toppene stiller seg bak. Den er oppdatert 16. november 2023 og inneholder en formulering om at Russland må trekke seg helt ut av Ukraina. Man må derfor anta det ikke bare gjelder de fire fylkene som ble innlemmet i Russland i fjor, men også Krim som ble annektert i 2014.

Hvordan ser Rødt-toppene for seg at rå militær makt skal få Russland til å trekke seg ut? Og ikke minst, hvor store kostnader – det være seg økonomisk, sikkerhetsmessig og ikke minst menneskelig – vil en «seier» kreve? Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at «Putin ikke skal vinne»? Flertallet av Krim-befolkningen ønsker dessuten ikke å underlegge seg Ukraina og det framstår derfor i beste fall som ugjennomtenkt å tvinge Krim tilbake mot befolkningens vilje.

Da Rødt gjorde snuoperasjonen sin var det allerede klart at de ukrainske tapstallene var skyhøye. Sannsynligvis godt over hundre tusen. Vi som var imot krigen understreket nettopp at videre våpenhjelp kun vil føre til enda mer meningsløs død og lidelse. Meningsløs, fordi det stikk i strid med hovedstrømsmedienes krigspropaganda aldri har vært realistiske muligheter for Ukraina til å vinne – hva nå enn man legger i det å vinne.

«Hvor mange flere liv er dere villig til å ofre?»

For Russland er denne krigen eksistensiell, noe som betyr at de vil mobilisere alle ressurser som er nødvendig for å oppnå målet de har satt seg: nemlig å holde Ukraina nøytralt og få garantier mot Nato-medlemskap. Målene har aldri vært ukjente, noe som nylig ble stadfestet av den ukrainske forhandlingslederen David Arahamya. Han bekreftet også at Boris Johnson bidro til å torpedere fredsavtalen. Påstanden om at Vesten har ønsket denne krigen ble dermed styrket, samtidig som det understreket krigens stedfortreder-karakter. Problemet til Rødt er at de aldri har vært interessert i å forholde seg analytisk til krigen eller om våpen- og konfrontasjonslinja kan oppnå det de ønsker.

Etter Rødts våpen-vedtak har Ukraina iverksatt den forsinka våroffensiven som mange krigsentusiaster hadde gledet seg til, men som nå er avblåst som en gedigen katastrofe. Hvor mange som har mistet livet holder det korrupte Zelenskyj-regimet klokelig kjeft om. Verken journalister i donorlandene eller Rødt ser ut til å bry seg nevneverdig om antallet.

Ukraina er i oppløsning på alle fronter og det utspiller seg som en åpen maktkamp mellom president Zelenskyj og general Zaluzshnij om hvem som har skylda for den mislykkede offensiven. Samtidig er entusiasmen i Pentagon borte, militærbevilgningene skrumper inn og stadig flere tar til orde for å avslutte det mislykkede «Prosjekt Ukraina».

Vi som advarte mot å holde krigen i gang har hele tiden insistert på at konflikten uansett kommer til å avsluttes ved forhandlingsbordet, men jo lengre krigen varer og Vestens innsats øker, desto mindre sannsynlig vil det være med et intakt og selvstendig Ukraina. Vestens uforsonlige konfrontasjonslinje, som Rødt helhjerta støtter, har gjort at Russland rett og slett ikke lenger forholder seg til Vesten som en rasjonell motpart. Konsekvensen er at Russland nå kommer til å ta seg til rette og fortsette til de har oppnådd det de ønsker uten at Vesten kan gjøre noe fra eller til. Realiteten er altså at Vestens våpenhjelp har ofret hundretusenvis av menneskeliv bare for å sette Ukraina i mer miserabel posisjon enn ved starten av krigen.

Kan Rødt-toppene svare på om de virkelig har trodd at Ukraina kan vinne denne krigen, og hvordan de vurderer situasjonen i dag? Hvor mange flere menneskeliv er dere villig til å ofre før dere begynner å revurdere krigspolitikken?

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Pisa

Lesekrisen angår oss alle

Ferske Pisa-tall ble fremlagt tirsdag 8. september: Norske elever presterer enda dårligere i sjokkundersøkelsen for fire år siden. Leseferdigheten deres svekkes år for år. Tallene er ikke abstrakte statistikker, vi kjenner alle barn bak disse tallene. «4 av 10 gutter kan ikke lese Ole Brumm for barn og unge», skriver en lektor i et innlegg. La det synke inn: En bok skrevet for de minste, er blitt uforståelig for fire av ti gutter i ungdomsskolealder.

Historie

Litt mer om mopeder og AfD

Øyvind Strømmen analyserer valgseieren til det tyske ytre høyre-partiet AfD i Klassekampen 9. september, illustrert med en illustrasjon av en Simson-moped. Som mange vet bruker høyreradikale partier nostalgi som et virkemiddel i sin retorikk, som kulturell identitet, regionale tradisjoner og lokale tradisjoner. AfD spiller på lengsel etter det tradisjonelle Tyskland, og ikke overraskende slår dette budskapet gjennom i Sachsen-Anhalt med sin store arbeidsledighet. Denne nostalgien er ytterligere spisset ved såkalt «ostalgie», nemlig livet og kulturen i tidligere DDR. Simson er i så måte ett av symbolene i denne «ostalgien», og skal signalisere frihet, uavhengighet og individualitet. I tidligere DDR var det svært vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe seg bil, og derfor var moped et vanlig framkomstmiddel. Svært mange tyskere kjørte derfor rundt på en østtysk Simson.

Historie

Kommentar til Bøckman

I si høgst interessante orientering om kinesisk historieskriving og tidsoppfatning 7. september, kjem Harald Bøckman på eitt punkt i skade for å villeie lesaren. Han refererer til ein påstått marxistisk tradisjon som deler verdshistoria inn i ulike stadium, frå «primitivt samfunn gjennom slavesamfunn, kapitalisme, sosialisme til kommunisme». Bøckmans «skjema» er truleg eit utslag av det falske Stalin-dogmet som seier at alle land må gjennomgå alle dei stadia Marx opererer med. Men Bøckman har gløymt den produksjonsmåten som Marx plasserer Kina (og Russland) i, den asiatiske, som består i ei (despotisk) statsform som historisk oppstod på grunnlag av felleseigedom til jord og andre produksjonsmiddel. Den økonomiske bakgrunnen var gjerne behovet for store felles løft, så som vassleidningar. Bøckman har for så vidt rett i at Hegel og Marx såg på det kinesiske systemet som stagnerande, men det gjorde dei ikkje utan grunn. Dette innebar ikkje at ingenting skjedde i landet, men at økonomisk utvikling og skifte av dynasti og så vidare.