Mens Israel bomber og fordriver sivile på Gaza, pågår krigshandlingene i Ukraina med uforminsket styrke. Begge steder er vi vitne til ufattelige menneskelige lidelser som ikke ville vært mulig uten storskala produksjon av høyteknologiske våpen.
Som følge av Russlands brutale og folkerettsstridige angrep på Ukraina har USA trukket resten av Nato, inkludert Norge, med i en faretruende opprustningsspiral. I 2022 nådde verdens totale militærutgifter rekordhøye 2240 milliarder dollar, ifølge det svenske fredsforskningsinstituttet Sipri. Det er forventet at tallet vil fortsette å stige. Natos 31 medlemsland står for godt over halvparten av utgiftene, USA alene for 39 prosent. Til sammenlikning var Kinas og Russlands andel henholdsvis 13 prosent og 3,9 prosent i 2022. Likevel fortsetter det politiske lederskapet i Nato å framstille Kina og Russland som reelle konkurrenter i våpenkappløpet.
Ukraina-krigen brukes av norske politikere til å legitimere drastiske og varige økninger i forsvarsbudsjettet. Da regjeringa la fram forslag til statsbudsjett for 2024, uttalte statsminister Støre: «Russlands angrepskrig i Europa er en veldig alvorlig endring i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Norges forsikringspremie er medlemskapet i Nato, vårt forhold til nære allierte og kapasiteten i vårt eget forsvar». At «forsikringspremien» har økt med 40 prosent etter at Ap og Sp fikk regjeringsmakt, synes ikke å bekymre opposisjonen verken til høyre eller venstre for regjeringa.
Regjeringa foreslår å bruke 90,8 milliarder kroner til militære formål i 2024. Dette utgjør rundt 1,8 prosent av BNP. Dermed er vi på god vei mot Natos to-prosentmål, som regjeringa har varslet at Norge skal nå innen 2026. Målet om at alle Natos medlemsland skal bruke to prosent av BNP til militære formål ble vedtatt allerede i 2014.
I februar i år uttalte Natos generalsekretær Jens Stoltenberg at to-prosentmålet ikke lenger må anses som en øvre grense, men som et minimumskrav som alle medlemsland bør innfri så raskt som mulig. Begrunnelsen han ga for å øke tempoet i opprustningen var tredelt:
«Det pågår en fullskala krig i Ukraina, i Europa, vi ser den vedvarende terrortrusselen og vi ser også utfordringene som Kina skaper for vår sikkerhet. Så det er åpenbart at vi må bruke mer penger.»
Det som for Nato-ledelsen virker opplagt og nærmest som et moralsk imperativ, framstår som direkte irrasjonelt når det settes i sammenheng med klimakrisen og det faktum at verden står på randen av økologisk kollaps.
«Opprustning er forberedelse til nye kriger og bidrar til å forlenge kriger som allerede har brutt ut»
Beregninger viser at militærindustrien står for 5,5 prosent av verdens klimagassutslipp. Mørketallene er store, ettersom det ikke finnes et internasjonalt anerkjent system for å kartlegge klimagassutslipp fra militærsektoren. Temaet vil bli tatt opp under det pågående klimatoppmøtet i Dubai.
Tidligere i høst ble rapporten «Climate Crossfire» publisert i samarbeid mellom blant andre tenketanken Transnational Institute og den nederlandske fredsorganisasjonen Stop Wapenhandel. Rapporten viser hvordan to-prosentmålet fungerer som en drivkraft i den globale opprustningen og fører til store økninger i klimagassutslipp. De enorme militærutgiftene svekker finansieringen av klimatiltak og øker sannsynligheten for at nye væpnede konflikter bryter ut. Natos opprustning påvirker særlig landene som allerede er hardest rammet av klimaendringer og står dermed i direkte motsetning til prinsippet om klimarettferdighet. Det rettes dessuten sterk kritikk mot forsøk på grønnvasking av militærindustrien.
Særlig aktuelt i en norsk kontekst er avsnittet om våpenindustriens rolle. Rapporten beskriver det EU-finansierte våpenprogrammet ASAP (Act in Support of Ammunition Production) som resultatet av et vellykket framstøt fra våpenlobbyen. Den 7. november kunngjorde regjeringen at Norge vil slutte seg til ASAP. ASAP har et fond på 500 milliarder euro som skal sikre økt produksjon av ammunisjon og missiler, begrunnet i behovet for mer våpen til Ukraina. Regjeringa har satt av totalt 690 millioner kroner til å finansiere deltakelsen i ASAP. Det betyr at norske bedrifter kan søke ASAP om støtte til å øke sin produksjonskapasitet.
I pressemeldinga fra Forsvarsdepartementet heter det: «Dette gjelder også Nammo, som den senere tid har signalisert at de ønsker å utvide sin produksjon både i Norge og i andre land de opererer i.» Vi vet at Nammo selger våpen til Israel via produksjonsanlegg i USA. Vi kan slett ikke utelukke at våpen derfra blir brukt i de brutale angrepene på sivile i Gaza. Det er helt uakseptabelt at regjeringa, uten politisk debatt, bevilger hundrevis av millioner kroner i subsidier til et selskap som profitterer på folkerettsstridig krigføring og drap på sivile.
På et seminar arrangert av Fredsinitiativet 2022 tidligere i år, tok medforfatter av nevnte rapport, Wendela de Vries, til orde for å omdefinere begrepet sikkerhet. Ifølge de Vries må vi bort fra en militaristisk definisjon begrunnet i stormaktsrivalisering og avskrekking ved hjelp av væpnet makt, til fordel for et sikkerhetsbegrep basert på evnen til å beskytte mennesker og miljø gjennom internasjonalt samarbeid. Vi slutter oss til dette.
Opprustning gir ikke økt sikkerhet. Opprustning er forberedelse til nye kriger og bidrar til å forlenge kriger som allerede har brutt ut. At krig ikke er annet enn barbari og ødeleggelse, er vi vitne til hver dag i Gaza og i Ukraina.
I en tid med økonomisk nedgang, knapphet på ressurser, klimakrise og økologisk sammenbrudd, vil Vestens politiske ledere ha oss til å tro at det som trengs er økt produksjon av våpen og militært materiell. De voldsomme økningene i forsvarsbudsjettet vil etter alt å dømme vedtas uten nevneverdig politisk debatt i Stortinget, helt i tråd med Forsvarskommisjonens anbefaling om et bredt forlik for å øke forsvarsbevilgningene over en tiårsperiode. Denne politikken skal ikke få stå uimotsagt. De neste ti årene vil bli avgjørende for klimakampen. Den hodeløse opprustningen vi ser nå er uforenlig med å begrense de verste scenarioene for global oppvarming.
Vi ser en enorm mobilisering mot Gaza-krigen, som vi håper kan blåse nytt liv i fredsbevegelsen. Vi kan ikke forvente at det politiske presset som trengs mot krig og opprustning og for radikale klimatiltak vil oppstå av seg selv innenfor en parlamentarisk ramme. Vi må skape presset nedenfra, gjennom folkelig engasjement og en bred front av ungdomspartier, miljøbevegelse, fagbevegelse og solidaritetsorganisasjoner.
