DebattLitteraturdekning

Klassekampens nepotisme

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

I et svar på min kritikk av Klassekampens prioritering av egne medarbeideres bøker i litteraturdekningen, betoner ansvarlig redaktør Mari Skurdal at disse forfatterne har interessante temaer (Klassekampen 25. november). Det er bare det at interessante temaer finnes overalt i norsk litteratur. Det kan hende at man enkelte år må lete for å finne noe man mener er virkelig bra, men viktige temaer finnes overalt. Hun bruker også formuleringen «[f]lere av utgivelsene [...] omhandler temaer midt i interessefeltet til avisa og leserne». Problemet er at Klassekampen slipper til alle medarbeidernes bøker i spaltene. Og jeg kan ikke gå med på at dette «utgjør en forsvinnende liten del» av anmelderiet, slik Skurdal skriver; denne høsten har det vært svært iøynefallende, flere ganger med to tilfeller i samme avis.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Rød ungdom

Voldshumor eller fleip med dobbelt­moral?

I alle år har Rød Ungdom blitt forbigått i stillhet. Nå henges organisasjonen plutselig ut for en bagatell som blåses opp til det ugjenkjennelige. Hvorfor? Den norske makta blir svært opprørt over at noen tuller med en bombe mot amerikanske installasjoner i Norge, mens massemordet på blant annet 170 småjenter i Iran i beste fall forbigås i taushet. Nå blir det å tulle med Norges dobbeltmoral «voldshumor», men selv de som bruker ordet, vet utmerket godt at RU ikke driver med bomber eller vold. Det er naturlig å tro at kampanjen har helt andre motiver. Akkurat nå er Rød Ungdom en av de få organisasjonene som motarbeider Natos opprustning, til tross for at nesten hele Medie-Norge driver kampanjejournalistikk for Natos drøm om å beholde verdensdominans. Hele Stortinget stemmer for å ruste opp Nato, som i utgangspunktet står for mesteparten av militærinvesteringene i verden. Nato og deres pressepropagandister driver aktivt kanselleringskampanjer mot alle som ymter om at opprustning er feil vei å gå.

Tommy olsen-saken

Utlevering: eksemplet Valtònyc

Da Belgia nektet å utlevere den flyktede mallorcanske rapperen Valtònyc (Josep Miquel Arenas) til Spania i 2018 og ved anken i 2021, var det med henvisning til at den spanske dommen på 3,5 år for majestetsfornærmelse og oppford­ring til terror var i strid med fundamentale menneskerettigheter og ytringsfriheten, ifølge Den europeiske menneskerettighets­domstolen. Kravet om utlevering av budbringeren Tommy Olsen strider på samme måte mot folkeretten. Om Norge fortsatt skal ha en trevl av troverdighet i arbeidet for en regel­basert internasjonal orden, der menneskerettigheter og ytringsfrihet teller mer enn nasjoners kramp­aktige behov for å ikke miste ansikt, må Tommy Olsen få fortsette sitt viktige ­dokumentasjonsarbeid av den hårreisende behandlinger av båtflyktninger. Så får heller Norge stevne Hellas for menneske­rettighetsdomstolen i Strasbourg – igjen, hvor Hellas allerede er dømt for ulovlige og livstruende «pushbacks».

Argentina

Aldri meir i Argentina?

I dag er det femti år sidan det seinaste militærdiktaturet installerte seg i Argentina og landet slutta seg til diktatura i Brasil, Bolivia, Uruguay og Chile, som i åra før var blitt innsette i Sør-Amerika med godkjenning frå USA. Før det var Argentina blitt rekna for ein «fristad», og mange av dei flyktningane vi alt jobba i solidaritet med, var komne til Noreg via Argentina. Det diktaturet som kom, var ekstremt brutalt, med forsvinningar, tortur og fleire andre former for undertrykking. Som i Chile blei militærdiktaturet i Argentina (1976–1983) akkompagnert av liberalistiske tonar i økonomien. Utanlandske investorar lét seg ikkje affisera av dei harde politiske tilhøva og gjorde gode pengar på børshandel og spekulasjon. Samstundes blei nasjonal industri bygd kraftig ned. Med militærdiktaturet blei alt som minte om folkelege rørsler, slått ned med hard hand. Og den nye økonomiske politikken øydela produksjonsapparatet i landet, på ein måte som kan minna om situasjonen i dag under Javier Milei. Skrivebordsteoriane til nobelprisvinnaren i økonomi Milton Friedman blei nytta som eksperiment i Chile og Argentina.