Stemmen til Maria Callas bærer både triumfen og tragedien i seg. Derfor blir vi aldri ferdig med den.
Enkelte ganger kan det nesten virke som om noen liv har vært designet for historien: At det ikke var et menneske som levde dette livet, men en slags konstruksjon. Disse ikoniske livene, levd av de største stjernene – spektakulære, hendelsesrike – står så fjernt fra oss at det er vanskelig å tenke seg at de har vært helt vanlige mennesker, med sorger og seire, hverdager og dobesøk, akkurat som oss.
Allerede abonnent? Logg inn
Den plagede kunstneren på det store lerretet.
«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.
Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.