Ny ambulansestasjon og inntil 26 nye årsverk. Det er det ambulansetjenesten må styrkes med hvis akuttmottaket i Narvik legges ned, ifølge Børre Berglund, som leder ambulansetjenesten i Ofoten. I dag er det 44 hele stillinger i området.
Det er fagfolk på sykehuset i Narvik som har laget tallene.
– Det blir en hard kamp. Det er vanskelig nok å bemanne i dag, sier Berglund.
– Jeg holder på å bemanne opp i Narvik, og der har jeg tre stillinger som er ledige og som jeg må bruke vikarer på, fortsetter han.
Dersom akutten i Narvik legges ned, vil mange måtte kjøres lenger. Det krever folk, fordi bilene vil være opptatt lenger for hvert oppdrag.
Tre biler som i dag bare kjører på dagen, må settes i døgnkontinuerlig drift. Det krever inntil 18 årsverk. I anslaget settes det i tillegg inn ny døgnbil i Narvik, som krever åtte årsverk.
Mest overtid
Ifølge Helse Nords egne tall, sto overtid for 13 prosent av arbeidet ambulansepersonellet deres gjorde i perioden januar til september.
Ser man på andelen av utført arbeid som ikke er dekket av fastlønn, er det ambulansepersonell som havner på topp i helseforetaket. Leger følger etter med 10 prosent, og for sykepleiere er andelen 9 prosent.
Andelene er basert på tall fra analysen «Hvordan dekkes behov for arbeidskraft i Helse Nord?», som er et vedlegg til anbefalingen fra såkalte arbeidsgruppe 1.
Det er arbeidsgruppe 1 som anbefaler nedlegging av akuttmottakene i Narvik og Lofoten, samt to av tre akuttmottak på Helgeland. Regjeringen skal ta den endelige beslutningen før sommeren.
Prosessen er igangsatt blant annet for å løse mangel på folk i Helse Nord. Samtidig vil nedlegging av akuttmottak kreve flere ambulansearbeidere.
– Grunnen til at vi har så mye overtid, er at bemanningen er for lav. Vi må drifte ambulansen 24/7 med to mann, så vi kan ikke la være å kalle inn vikar ved sykdom eller annet lovlig fravær. Når en tilkallingsvikar har jobbet mer enn 35 timer en uke, så er alt annet overtid, sier Berglund.
Vikarene han bruker på de tre ubesatte stillingene i Narvik, er sykepleiere som har fått kurs.
– Det er veldig vanskelig å skaffe autorisert bemanning, sier Berglund.
Biler ute av drift
Paramedisiner Adrian Martin Gundersen har jobbet i ambulansetjenesten i ti år. I dag jobber han på ambulanse i Narvik. Gundersen merker at det er vanskelig å få tak i folk, særlig i distriktene, blant annet fordi oppdragsmengden er mindre.
Han sier at biler i Ofoten-området har vært ute av drift i vinter fordi de har manglet folk.
– Det har ført til at vi har hatt veldig lange utrykninger, fordi vi har måttet rykke ut til naboområder. Da har vi endt med en utrykningstid på over en time bare for å komme fram til den pasienten.
Han kjenner seg igjen i sjefens beskrivelse av bemanningssituasjonen.
– I perioder er det ledige vakter nesten daglig. Det er en kombinasjon av sykefravær og at enkelte ganger er ikke alle stillingene dekket opp, sier Gundersen.
«Man får et kjempestort rekrutteringsproblem.»
— Bjørn Bremer, medlem av arbeidsgruppe 1
Frykter tøffere hverdag
Ambulansearbeidere har en krevende jobb med mye press, understreker Gundersen.
Han frykter den økte belastningen som kommer med å skulle frakte alvorlig syke enda lengre enn i dag, vil gjøre at folk ikke orker å stå i yrket over tid.
Det er et mål for både helsetjenesten og paramedisinerutdanningen, som er en bachelor, at ambulansepersonell skal ha kompetanse til å behandle folk på «laveste effektive omsorgsnivå». Man skal ikke sende folk til sykehus hvis de kan behandles hjemme.
– Vurdering av hvilke pasienter som kan behandles hjemme blir mye vanskeligere om man mister nærhet til sykehus med akuttfunksjon. Dette tror jeg vil føre til flere innleggelser i sykehus, sier han.
Det vil også bli nødvendig med flere leger som kan
følge ambulansen, tror Gundersen.
– Ved økt lengde på transporten så øker også behovet for stabilisering før og under transport. Ved mange tilstander strekker da vår kompetanse ikke til, og vi har behov for mer kompetent personell til disse transportene.
Tallene kom seint
Fem av de femten medlemmene av arbeidsgruppe 1 valgte å ikke stille seg bak den endelige anbefalingen. Bjørn Bremer, som representerte Narvik kommune, er en av dem.
Et av punktene han og tre andre trakk fram i en felles dissens, er at konsekvensene for de prehospitale tjenestene, altså ambulansetjenesten, ikke er skikkelig vurdert.
– Når man foreslår å endre akuttfunksjonene i Narvik og Lofoten, så må det være en forutsetning at man vet hva slags prehospitale tjenester man må ha, sier Bremer.
Ifølge Bremer kom ikke oversikten Klassekampens tall er basert på, før helt «på tampen av prosessen».
– Ambulansearbeidere og fagarbeidere er det man
har størst mangel på. Man får
et kjempestort rekrutteringsproblem når man må øke
antall ambulanser. Hvordan man skal møte det, det
har ikke jeg svar på, sier han.