Det sies at når et tynt lag av skyer hvisker over fullmånen liksom et slør av den fineste silkeorganza stryker over kinnet til en nervøs brud, da drypper det ondskap ned på jorda.
Allerede abonnent? Logg inn
Her om dagen ble jeg skjenket en åpenbaring. Den kom mens jeg vansmektet i en inntil nylig stramt oppredd hotellseng i Trondheim, kun iført truse. Der spiste jeg fritert potet, syklet til herbergets port av en blåkledd arbeider. På tv-en rullet en av statskanalens aller mest søplete reality-satsinger, og på telefonen tikket det inn en sms fra ei venninne. Den kom som respons på en omtrent like blomstrende beskrivelse av situasjonen som du nettopp har hatt gleden av å lese. «Fy fader.
RægerockerForord «Forsinket aktualitet» er den norske tittelen på slovensk nesepiller Slavoj Žižeks forord til «Det kommunistiske manifest». Forordet skrevet 175 år etter manifestet? Pøh! Mitt forord til mitt manifest er skrevet før (som seg hør og bør). Titlene på forordene kunne like gjerne vært de samme da innholdet i manifestet mitt er for forsinket til å være aktuelt. Er det ikke det Žižek mener? Kanskje forordet mitt er «Kun forsinket»? Eller «Manglende relevans» ettersom žižekforordet nå viser seg å ha en annen sammenheng mellom tittel og manifest? Nei. Slavoj kan heller bytte tittel. For eksempel til «Referanse som burde strykes fra mitt forord». Mitt kan hete «Forsinket, nesten irrelevant og nå, litt for langt». En kryddergutts manifest Aller først: Tittelen på forordet spiller altså på at manifestet er «forsinket og nesten irrelevant», mens forordet er «irrelevant og nå, litt for langt».
TustenDet fins hull i systemet som ingen verken tetter eller snakker om. For eksempel: Hvem skal hjelpe bortkomne, skadde eller syke fugler i hovedstaden? En solskinnsdag i fjor sommer gikk jeg raskt gjennom Oslo sentrum. Den to måneder gamle babyen min lå hylende i vogna, og jeg hadde prøvd alt: byssing, mating, bleieskift – nå var det bare å komme seg hjem. «Pip, pip, pip», lød det da jeg passerte Det Norske Teatret. Og lyden kom ikke fra barnevogna. Foran den glassdekte fasaden, i solsteika og rett på asfalten, lå en lodden måseunge og skreik etter hjelp.
Tabitha Sabrina