Det mest kuriøse i Klassekampens spesialutgave (sju helsider) om Karl Ove Knausgård og Leninprisen 18. november var en liten annonse med overskrift «Välkommen till Leninland!». Der averterte man etter norske søkere til stipendopphold i «overdådige» Leninland.
Nysgjerrige som logget seg inn på webstedet, kunne studere bilder av det champagnesosialistiske paradiset i Varberg: Her fins innendørs joniske søyler, et mellomstort flygel, et herlig politisk ukorrekt tigerskinn på gulvet, samt en utstoppet og kneblet (!) brunbjørn som står på bakbeina. Slik bursjoasiet levde i 1917, med andre ord. Det er sikkert laudanum på den brune flaska i bokhylla.
La oss håpe stipendiatlista blir offentlig. Det skulle være nok villfarne sjeler i den norske forfatterstanden til å fylle dette.
Personlig kjenner jeg et grøss av ubehag hver gang jeg finner mail fra Den norske Forfatterforening, som er min fagforening eller mitt «laug». Hva er det de skal ha meg til å skrive under på nå, da?
I mange år kom oppfordringer om å støtte gjenopptakelse av saken til (forhenværende laugsmedlem) Fredrik Fasting Torgersen, som vel var så skyldig som noen drapsdømt i Norge har vært. Så, for et par år siden, ble det huskestue og utmeldinger fordi styret i foreningen undertegnet et opprop på vegne av medlemmene, just like that. Da gjaldt det scenenekt og kansellering av den såkalte Sløseriombudsmannen.
Forrige måned sa det pling i innboksen igjen. Et uhorvelig antall norske forfattere — jeg hadde knapt hørt om halvparten — undertegnet et opprop om våpenhvile i Gaza. Jeg er absolutt for våpenhvile, og helst fred, i Gaza. Det jeg imidlertid ikke kunne signere, var protesten mot et «påbegynnende folkemord», som Israel enten hadde påbegynt eller vurderte å påbegynne. Hva i huleste er et «påbegynnende» folkemord?
Oppropet mot Hamas og deres ugjerninger 7. oktober var det derimot ingen norske forfattere som undertegnet. Det fantes ikke noe slikt opprop. Ingen ville tenkt tanken.
Jeg er ikke alene om å tenke at det er noe fundamentalt galt med hele lauget. Det er arven fra Knut Hamsun og Jens Bjørneboe; når skjønnlitterære forfattere i Norge agerer politisk, går det vanligvis så galt som tenkes kan.
Tidlig i mars sto jeg i duskregnet utenfor Spiegelgasse 14 i Zürich, der Vladimir Lenin og hans kone Krupskaja bodde i 1917, rett før de dro hjem til Russland for å lage revolusjon. I første etasje ligger en butikk som selger IQ-leker for store og små, fasaden vender ut mot en liten park. Det er et utmerket sted å meditere over folkemord, såvel påbegynnende som avsluttede. Lenin la det ideologiske grunnlaget for store deler av myrderiene i forrige århundre, både i Europa og Asia.
I venstresosialistisk folklore heter det seg at Lenin var den gode og Josef Stalin den onde. På tide med en dæsj god, gammeldags revisjonisme. Prøv å spørre ukrainerne hva de mener om Lenin, om massakrene og utplyndringen under den såkalt russiske borgerkrigen (1918-22). Spør hva de føler når Lenin-monumentene igjen kommer på sokkel i ukrainske byer i 2023. Putins godt påbegynte folkemord ruller videre i Lenins fotspor.
En litteraturpris i denne krabatens navn er en feiring av terror, ufrihet og massedrap. Såpass bør til og med Karl Ove Knausgård ha fått med seg, hvor forblindet han enn er av kontrære instinkter og av sin bredt publiserte fascinasjon for historiens sterke menn.
Men det er mer. «Karl Ove Knausgård slickar Jan Myrdals pris rent med sin tunga», skriver den svenske forfatteren Jesper Huor samme dag, 18. november. Huor mener at Knausgårds bejubling av Jan Myrdal — altså Leninprisens opphavsmann — er det «mest selvopptatte, løgnaktige og feige» han har lest i år.
For Jesper Huor er dette personlig. Han er svensk-kambodsjaner og mistet sin far, sin farfar, sin farmor og elleve av sine onkler og tanter i folkemordet som varte fra 1975 til 1979. Jan Myrdal benektet først folkemordet, deretter forsvarte han det. Myrdal ble 92 år gammel og ble av skandinavisk venstreside oppfattet som en harmløs, villfaren olding, noe av en Noam Chomsky-figur. Sannheten er mørkere. Myrdal forsvarte myrderiene på Den himmelske freds plass i 1989, og knapt var disse likene stivnet før han gikk i krigen for fatwaen mot Salman Rushdie. Her har vi å gjøre med en virkelig kjernevenn av despotiet, nærmest uansett hvilken form det har.
Litt mer kontekst fra Jesper Huor: «Lasse Diding, hotelleieren og mangemillionæren som finansierer Leninprisen, beskriver den som ‘et ballespark mot øvrigheten’. Men snarere er det en myrdalsk støvel som tramper i ansiktet på et menneske fra den tredje verden — en kineser, en kambodsjaner. Denne støvelen slikker Karl Ove Knausgård ren med sin tunge.»
Hvis ikke dette er en fullkommen skandale, forstår jeg ikke hva som skulle være det.
Knausgård sier selv (i en uttalelse til VG og Klassekampen) at «(...) å ikke akseptere prisen fordi man er redd for hva noen måtte skrive på sosiale medier, ville vært feigt og nokså skammelig». Der er jeg i bunn og grunn enig. Integritet er flott! Men det var vel ingen sosiale medier til stede da han mottok tilbudet og spurte sin samvittighet om det var riktig å si «ja takk»?
Vi lever ikke i etterkrigstida lenger. Dette burde snart gå opp for folk flest. Demokratiene verden over henger i en tynn tråd. Argentina valgte nettopp en president som er høyreanarkist og lover å avslutte statens innblanding i absolutt alt, unntatt kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Neste år skal USA velge president, og en av favorittene er en mann som er tiltalt på nærmere 100 punkter, blant dem landsforræderi. Selve erkesymptomet på negativ samfunnsutvikling, altså antisemittismen, er mer synlig enn noen gang i min levetid.
Krigen i Gaza handler blant mye annet også om en dyp krise i det israelske demokratiet, det eneste i sin verdensdel. Selv hos oss sliter vi nå, med et politisk system som mister legitimitet på grunn av skattejuks, innsidehandel og nepotisme. Demokratiet tåler ikke at vi godtar politikere som utnytter vår tillit til å berike seg selv.
Men la oss heller juble for despotene, som forfatterne har for vane. Vi får dem nok snart på døra her til lands også.