Rønsen på fredag

Lenin og Raymond

Er det så nøye om Raymond Johansen får 400.000 i etterlønn?

Arild Rønsen

Vladimir Lenin er på moten igjen. Hans analyse av imperialismen er innlemma i Klassekampens litterære venstreside-kanon, og det annonseres her i avisa for et kurs på selveste Leninland. Som om ikke det var nok, krangler Jan Guillou i svensk offentlighet – fordi han mener årets mottaker av Leninprisen, Karl Ove Knausgård, ikke er verdig denne høythengende utmerkelsen. Ifølge Gulliou er Knausgård bare interessert i tre ting: 1) Pedofili. 2) Nazismens skjønnhet. 3) Knausgård.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Rønsen på fredag

Skal vi likevel takke Trump?

Hvor nær ved å sprekke var Nato i Ankara denne uka? I forkant av møtet i Det atlantiske råd gjentok Donald Trump at USA «må ha Grønland». Han talte som om det ikke er et hvis, men et tidsspørsmål før han tar øya. Trump gjentok aldri truslene i møtesalen, men hva hadde skjedd om gjorde det? Statsminister Jonas Gahr Støre var krystallklar: Hvis Trump i det formelle møtet hadde gjort krav på Grønland, ville Norge «og flere andre» ha markert motstand. Støre syntes å være utpekt som en slags opposisjonsleder. Men hva hadde skjedd? Ville Trump reist seg opp og forlatt møtesalen? Og på den måten markert at det er slutt på det transatlantiske Nato? Trump slenger om seg med nedlatende karakteristikker av alle han er uenig med, og det synes å være bred enighet om at USAs president er skolegårdens største bølle. Likevel får han tommel opp av et samla Nato. For er det ikke Trump som har åpna våre naive øyne? Mannen som har fått oss til å forstå at den russiske fare kan møtes på én, og bare én måte: våpen, og enda mer våpen? Men trenger vi egentlig flere Kate Hansen Bundt-er og Janne Haaland Matlary-er? Folk som mener at den mest vanvittige militære opprustninga verden noen gang har sett er «uunngåelig»? Hvem er det som tjener på dette? Overskrift i Aftenposten i går: «Krigen kan gi 1000 nye jobber på Raufoss».

Arild Rønsen

Hallo i uken

Senter for ekstremismeforskning (C-REX) har funnet ut at 3,3 prosent av befolkninga, 150.000 nordmenn, har «sterke, høyreekstreme holdninger». To av fire problemstillinger i undersøkelsen lyder sånn: 1. Det er greit å bruke vold for å forsvare norsk kultur. 2. Vold mellom ulike etniske eller religiøse grupper er stort sett uunngåelig. Hvor mye kan svar på disse spørsmålsstillingene sies å ha noe med «sterke, høyreekstreme holdninger» å gjøre? Den som svarer ja på det første, er jo enig med alle nordmenn – kanskje med unntak av Linn Stalsberg. Og er vold mellom ulike etniske eller religiøse grupper «stort sett uunngåelig»? Det er bare å ta en titt på verden, så ser man at sånn er det – om man liker det eller ei. Jeg har ikke lest mer av rapporten enn hva som rapporteres i VG, men må innrømme at her lukter det en smule forutinntatte holdninger i forskermiljøet. Det forskes forresten på mye rart, og det forundrer meg om det ikke kommer en forskningsrapport rundt Erling Braut Haalands påstand om at Norge forandres gjennom fotballens «togetherness».

Arild Rønsen

Det umulige skatte­for­liket

Du kjenner denne replikken: «Du, det der har jeg ikke tenkt å bruke én kalori på.» Den faller helst i møte med et spørsmål man uansett ikke kan gjøre noe med. Som når Ståle Solbakken får spørsmål om skadesituasjonen i motstanderlaget. Sånn tenker jeg om Stoltenbergs skattekommisjon. Den blir ikke noe av. Legg den i en skuff, lås igjen og kast nøkkelen. Jeg mener; et «bredt skatteforlik» – strider ikke det mot selve politikkens idé? Hva er vitsen med å være opptatt av politikk, hvis sosialister og høyrefolk er enig om den viktigste saken? Skatt er jo interessekamp satt på spissen. Arbeid mot kapital – en motsetning som liksom forsvinner hvis skattepolitikken gjøres «blokkoverskridende»? Det er nok ikke alt Karl Marx stelte med som har relevans i dag, men i dette spørsmålet tror jeg bestemt han hadde et og annet poeng. Aftenposten bruker utropstegn: «Ta ansvar, inngå forlik!» Men nå er tida inne til ikke å høre på gamle tanter.

Arild Rønsen