I dag vil jeg skrive om min sorg og gi meg selv lov til å være trist. Smerten jeg føler er så udefinerbar og ubeskrivelig. Jeg ser mennesker rundt meg falle som høstløv, men de er ikke bare blader – de er trær som bøyer seg og knekker. Døden er overalt. Jeg orker ikke lenger å åpne Facebook, for det er begravelser og kirkegårder overalt. Selv om folk alltid sier at jeg er en sterk person, så er det ikke alltid tilfelle. Jeg er redd og gråter. Alle jeg elsker lider, og det gjør dypt vondt i meg. Det er vanskelig å sette ord på følelsene akkurat nå.
Jeg vil ikke se familien min på tv
