Rett før demonstrasjonene for friskolene og steinerskolene foran Stortinget onsdag 8. november gikk kunnskapsministeren tilbake på budsjettkuttet, blant annet grunnet feil saksgang. Dette kan betraktes som et taktisk utspill for å dempe oppmerksomheten rundt saken, all den tid det er planlagt å kutte i budsjettet for friskolene på andre måter.
Allerede abonnent? Logg inn
Vi nærmer oss julehøytiden, da evangeliet om Jesu fødsel nok en gang skal forkynnes fra kirker over hele verden. Ja, hele vår kalender er inndelt etter kristne merkedager. Lovverk, skole, kultur og kunstliv, ja vår vestlige sivilisasjon er på mange måter preget av en to tusen år gammel historie som startet med Jesu fødsel. Selvsagt lever vi i dag i et multikulturelt og flerreligiøst samfunn, men vår norske historie og kultur er uløselig knyttet til kristendommen. Og julen er i vår tradisjon en kristen høytid. Noen av disse historiske fakta gjenspeiles i både vår Grunnlov og i opplæringsloven. I Grunnlovens paragraf 2 heter det: «Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår» og i opplæringslovens paragrafer 1–3 står det: «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon.» Jeg går ut ifra at Stortinget med disse formuleringene signaliserer en tydelig verdiforankring? Eller er det bare innholdsløse honnørord for høytidelige anledninger? Hvis samfunnet mener alvor med forankringen i kristne og humanistiske verdier – ja, så burde det jo være en selvfølge at disse verdiene også av og til synliggjøres – i både skole, samfunn og politikk? Diskusjonene knyttet til skolegudstjenester nå før jul aktualiserer nettopp dette. En skolegudstjeneste vil utvilsomt kunne bidra til en viss forståelse av vår tusenårige kristne tradisjon og arv.
Einar GeliusSlakt av en skjønnlitterær bok er som regel et uttrykk for kritikerens eget litteratursyn, og med det i mente vil jeg gjerne stille kritikere spørsmålet: Er de klar over hvilket litteratursyn de forfekter, og trenger denne litteraturen dem som forsvarere? Carline Tromp ønsker seg en annen bok da hun leser min nyeste bok «Noe vidunderlig vil skje». Hun vil ha en form hun kjenner, og ønsker seg først en satirisk realistisk roman. Hun trekker frem Helga Flatland, som i tillegg skriver i mange perspektiver, og ikke er så klaustrofobisk. Hun spør seg ikke hvorfor boken min er slik, for det er et godt spørsmål: Hvorfor har en forfatter i 2025 valgt å skape et klaustrofobisk univers? Og hva gjør det med leseren? For dette er et faktisk valg jeg har tatt. Jeg har ikke gjort det fordi det er lettere, det er det ikke. Det går an å tenke seg at noen erfaringer er klaustrofobiske. I mitt eget liv, så har jeg opplevd mange klaustrofobiske tilstander, og kriser er en av dem.
Ragnhild EskelandOslofjorden har i generasjoner vært en livsnerve for natur, næring og rekreasjon. Men nå er fjorden syk. Overfiske, kloakkutslipp, forurensning og nedbygging av strandsonen har ført til dramatisk nedgang i artsmangfold og vannkvalitet. Det er bred politisk enighet om at noe må gjøres – men spørsmålet er: Hvem skal betale? Rensing av Oslofjorden er ikke bare et miljøtiltak, det er en investering i fremtidens livskvalitet, folkehelse og bærekraftig utvikling. Tiltakene som trengs – oppgradering av renseanlegg, bedre overvannshåndtering, restaurering av natur og strengere regulering av utslipp – koster milliarder. Dette kan ikke skyves over på kommunene alene. Staten må ta hovedansvaret. Oslofjorden er et nasjonalt ansvar, og rensingen må finansieres gjennom statlige midler, på linje med andre store miljøsatsinger.
Hanne Slettvold