I Klassekampen 1. november svarer Kari Marstein, redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal, på debattinnlegg av Anne Cecilie Naper (18. oktober) og meg (11. oktober), om utviklingstrekk i norsk bokbransje siden Jon Fosses debutår, 1983.
Dette året var min far «fast konsulent» (på frilansbasis) for Sigmund Hoftun i den redaksjonen Kari Marstein nå leder, før han ble ansatt som redaktør i 1985. Jeg (f. 1980) har med andre ord trådt mine barnesko i forlagskorridorene. I samme periode bodde Ann Cecilie Naper på skrå over gata for rekkehuset vi bodde i. Mens dette skrives, jobber jeg på et forord til en bok Gyldendal skal utgi i vår. Vi snakker om en liten verden, der habilitet er en vedvarende utfordring og hvor det sjelden «sømmer seg» – eller overhodet oppleves som mulig – å komme med kritikk av ledelsesgruppers veivalg; de sitter jo med makt til å påvirke ens videre profesjonelle liv. Desto viktigere er det at forlagene anerkjenner verdien av kritikk og ulike roller i den litterære offentligheten, slik Marstein eksplisitt gjør. For det fortjener hun honnør.
Når det er sagt, kjenner jeg nok ikke igjen mitt opprinnelige innlegg i Marsteins gjengivelse. Ingen har vel hevdet at forlagene bør la være å endre seg eller unnlate å ta innover seg endringer i mediesituasjonen? Det fortoner seg som ganske spesielt å bli assosiert med den posisjonen innlegget maner frem: elitistisk, konservativ, mot mangfold og spennende bøker, med det ene øyet stirrende på det høyverdige (fortiden) og det andre på forfallet (nåtiden).
Denne aktuelle debatten kan med fordel ses i sammenheng med tidligere debatter. Kari Marstein har selv vært forlegger for Tor Eystein Øverås’ bok om den norske billigbokrevolusjonen, «Fakkelen er tent!» (2022), der kapittelet ‘Børs og katedral’ diskuterer hvordan «ønsket om å selge og samtidig ta det store kulturansvaret» gradvis har fått en annen betoning.
«Ingen har vel glemt hva Aschehoug gjorde med Samtiden?»
I fjor vinter utgjorde en rekke innlegg av Agnar Lirhus navet i et opphetet ordskifte om ståa i den norske litterære offentligheten. I Klassekampen (30.12.22) kommenterte Bendik Wold ordskiftet med å løfte frem Virgina Woolfs essay «Middlebrow» (1932), som han gjenga på denne måten: «Kulturell innovasjon, mente hun, er avhengig av avantgarden og folkekulturen. Derfor mante hun til en allianse mellom de to – ‘highbrows og lowbrows forent i et blodbroderskap’ – mot den blodløse kulturen i midten.»
Personlig har jeg ingenting imot bestselgere eller «kommersiell litteratur», slik man kan få inntrykk av ved å lese Marsteins innlegg. Tvert imot, jeg har de siste månedene både snakket og skrevet offentlig om krim, skrekkfortellinger og science fiction. En vital litterær kultur trenger nettopp et spenn i uttrykkene, sjangermangfold og «en større bredde», som Marstein skriver. Det er samlingen om middelkulturen som er problemet – ettersom den medfører en homogenisering som tapper energien og ideene ut av det litterære feltet.
Jeg er ikke bekymret for hvilke bøker som «dominerer bestselgerlistene». Det opprinnelige innlegget dreide seg om at den andre polen, den litteraturen som lever på egne premisser og som nærer seg av eksperimenter, litterære diskusjoner, kontinentalt utsyn, oversettelser, essayistikk og filosofi, ikke prioriteres tydelig nok av de store forlagene. Om ikke forleggerne er engasjert i den slags, om de ikke føler en stolthet over å opprettholde rommet denne litteraturen blir til og virker i, krymper også forfatternes mulighetsrom. Og det påvirker hele forlagets mentalitet.
Alle som følger bransjen , vet at vi de siste årene har sett flere eksempler på at det som pleide å være selve pulsen i den litterære kulturen med ett blir uglesett og skjøvet ut som forlagsbransjens Andre . Ingen har vel glemt hva Aschehoug gjorde med Samtiden? La meg i så fall minne om hva Erik Rudeng skrev i Aftenposten 21.09.2022: «Gyldendals – eller Cappelens – satsinger gjør det på ingen måte umulig for Aschehoug å gjøre seg mer gjeldende i samfunnsdebatt og annen kunnskapsrettet sakprosa. Men det går ikke uten en vesentlig sterkere motivasjon og forlagsfornyelse på dette sentrale offentlige feltet.»
I dag er det nokså sjeldent å lese essays der forfattere tenker høyt om sin egen skriving. Denne formen for kvalifisert høyttenkning kan ikke erstattes av sceneintervjuer i litteraturhus eller content marketing på forlagenes blogger – i alle fall ikke uten at noe viktig går tapt. Ukeaviser og helgebilag kan også vanskelig tre inn for tidsskriftene; en aviskritiker har liten plass til å bidra til å skape mulighetsbetingelser for nye litterære former. Det var dette Jon Fosse, Jan Kjærstad, Arild Linneberg, Karin Moe, Ole Robert Sunde og flere generasjonsfeller arbeidet så intenst med på 1980-tallet, i et karnevalistisk oppgjør med den blodløse normalprosaen. Det er å håpe at den kommende litteraturen – gjennom et produktivt samspill mellom forfattere, kritikere, redaktører og forleggere – igjen vil trekke lærdom av dette.