«Denne måneden er den første gangen jeg skal stå i matkø. Det er første gang jeg må innrømme ovenfor meg selv at jeg trenger økonomisk hjelp. Hjelp til meg selv og mine barn fordi lønningene ikke strekker til.»
Slik åpner et leserbrev skrevet av en anonym kvinne i Bergens Tidende. Kvinnen forteller om et ganske vanlig familieliv i den norske velferdsstaten. Hun og samboeren har full jobb og utbetalt over 60.000 kroner til sammen hver måned. De eier egen bolig og har ikke forbruksgjeld. Men de har både barn og boliglån og sliter nå såpass at kvinnen ikke ser andre utveier enn å stille seg i matkø.
Denne familien er ikke blant de som har det aller verst. «Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det er for dem som har dårligere forutsetninger enn oss i utgangspunktet», skriver kvinnen selv. Men hun og mannen er en del av en voksende gruppe som opplever å bli fattige til tross for at de har både jobb og bolig. De frivillige organisasjonene som organiserer matkøene, forteller alle at de merker økt pågang fra såkalt arbeidende fattige.
Hva kan vi gjøre for å hjelpe dem? Å løfte trygda og pensjonister ut av fattigdom er enkelt. Det koster riktignok penger, men så lenge det finnes politisk vilje er det ikke noe problem å øke stønadene slik at ingen i Nav-systemet lenger skal leve i fattigdom.
Å hjelpe folk med lønnsinntekt er mer komplisert fordi vi av forskjellige gode grunner ikke lar politikerne diktere lønna til folk i Norge. Det betyr likevel ikke at de folkevalgte er maktesløse. Veldig mange av regningene våre betaler vi til stat eller kommune. En av grunnene til at det er så dyrt å spise, er at staten har lagt en avgift på 15 prosent på all mat vi kjøper. En av grunnene til at det koster så mye med strøm, er at kommunalt og statlig eide kraftselskap håver inn superprofitt i et såkalt «fritt» kraftmarked. Og hovedgrunnen til at det er blitt så dyrt å bo i det siste, er at staten fører en knallhard rentepolitikk uten sosiale hensyn.
På samme måte er velferden vår full av regninger. Får man barn, koster det tusenvis av kroner hver måned å ha barna i barnehage eller skolefritidsordning. Skal man reise miljøvennlig til jobb eller skole, må man betale flere hundrelapper i måneden for å ta bussen. Blir man syk, venter egenandeler på både medisiner og behandling. Og ødelegger man tennene, kan regningene komme opp i titusener av kroner eller mer.
Gjør man noe galt, venter gebyrer. I helsevesenet sliter mange med fraværsgebyr fordi de ikke har klart å komme seg til lege eller psykolog. I kollektivtrafikken har de fleste busselskapene økt gebyrene for snikere som ikke betaler på stedet (de som mangler penger på konto). Kan man ikke betale gebyrene, venter inkasso. Der er ikke stat og kommune noe snillere enn andre. Vi har sett flere eksempler på hus som legges ut på tvangssalg fordi eierne ikke har klart å betale kommunale avgifter på noen hundrelapper.
«Den største forskjellen mellom folk i Norge er mellom de som har en jobb og de som ikke har det», kan vi lese på Høyres nettside. Men det er bare tull. Den store forskjellen mellom folk går her som andre steder mellom de som har mye penger og de som sliter med å betale regningene. Folk med dårlig råd har derfor stort sett felles interesser, enten de jobber eller går på trygd.
En politikk som kutter i regningsbunken, for eksempel ved å innføre makspris på strøm eller gjøre tannhelse gratis, vil være til hjelp både for arbeidende fattige og trygda som sliter med å overleve. Det er bare å finne fram kniven og sette i gang. Så får vi heller sende regningen til de som har mer enn nok av både inntekt og formue.