Sanger og tekster kan være mektige, og «våre folk» (artistene) har betydelig påvirkning på opinionen – det viser historien. Populærmusikk har bidratt til massebevegelser som ingen annen kunstform. Billie Holidays «Strange Fruit» fra 1939 var på mange måter et vannskille i så måte – en «krigserklæring», som Atlantic Records-grunnlegger Ahmet Ertegun uttrykte det. Og kanskje var det kimen til noe større.
Allerede abonnent? Logg inn
En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.
Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.
Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.