Litt seint ute, men endelig kom jeg meg på kino for å se «Barbie». Jeg ble overraskende rørt og har fundert på hva den vekket i meg, utover det helt åpenbare – de nostalgiske fremvisningene av mine barndomsleker som jeg nesten hadde glemt, Gravide Barbie, Skipper og min første Ken som ikke engang hadde hår som kunne gres. Eller rare-Barbie, som minnet om min skamklipte dukke hvor den ene foten var løsnet og deretter fikset med en litt for slapp strikk. Hun fikk, i mangel på flere Ken-dukker, rollen som mann.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
