Har du noen gang lurt på hva som skjedde med Henrik Ibsens Nora etter at hun forlot sin mann Torvald og deres felles barn natt til tredje juledag? Hva om det fantes «Et dukkehjem, del 2»?
Vel, det har faktisk blitt gjort flere forsøk på å skrive en oppfølger, men ingen av dem har vært særlig vellykkede – før den unge amerikanske dramatikeren Lucas Hnath gjorde et forsøk. «A Doll’s House, Part 2» hadde urpremiere på South Coast Repertory i California i 2017, før det ble overført til Broadway senere samme år. Og ja, det dreier seg om en slags spin-off av Ibsens klassiker, og det er unektelig noe ‘amerikansk’ over freidigheten. Ettersom Henrik Ibsens «Et Dukkehjem» (1879) er blant de ti mest spilte teaterstykkene på verdensbasis, måtte vel franchisenes hjemland USA gripe muligheten. Og det ble da også en Tony-nominasjon for beste scenetekst etter Broadway-suksessen.
Torsdag forrige uke fikk «Et dukkehjem 2» sin norske premiere på privatteatret Christiania Teater i Oslo. Teateret er en del av det delikate boutiquehotellet Hotel Christiania, drevet av Petter Stordalens Strawberry Hospitality Group. De vakre lokalene har imidlertid en lang historie. Fra 1945 til 1985 huset de Det Norske Teatret. I dag drives scenen av Starworks og Over Norge, med Bjarte Hjelmeland i spissen. På hjemmesiden loves det at produsentene skal blåse nytt liv i den historiske teatersalen og tilby forestillinger av ‘ypperste klasse’.
Og nå har de altså skaffet seg rettighetene til denne nokså ferske Broadway-suksessen, hanket inn Mattis Herman Nyquist på regi og et lite knippe svært solide skuespillere: Nasjonaldivaen Pia Tjelta som Nora, Anne Marit Jacobsen som Noras gamle barnepike Anne Marie, Ola G. Furuseth som Torvald og det unge stjerneskuddet Flo Fagerli som Noras voksne datter Emmy.
Nora og Helmers tidligere hjem markeres av skrå, elfenbenshvite sidevegger og et bakteppe i samme farge. En rad av pene, tidsriktige stoler står langs den venstre veggen – that’s it. Det er enkelt, stramt og delikat. Anne Marit Jacobsen løser opp stemningen når hun entrer rommet, setter seg på en stol og uhøytidelig utbryter «Ja, bare snakk! Det har ikke begynt ennå, altså». Men snart banker det altså på døren, og inn seiler Pia Tjelta i en intenst koboltblå kjole som nesten blir lysende mot den hvite bakgrunnen.
«Et dukkehjem 2» bringer altså publikum til et tenkt framtidsscenario hvor Nora etter femten år plutselig dukker opp igjen. Hun har oppdaget at Torvald aldri leverte inn skilsmissepapirene, noe som skaper problemer fordi hun har inngått forretningsavtaler som vil være både ugyldige og ulovlige dersom hun i realiteten fortsatt er gift. Hun har nemlig blitt en vellykket og formuende forfatter som skriver bøker om kvinnefrigjøring under psevdonym.
Tilbakekomsten skal vise seg å by på et oppgjør av det mest smertefulle slaget: Anne Marie – som ble stående igjen med ansvaret for Noras tre barn – har opparbeidet seg en god porsjon aggresjon overfor henne. Torvald, fanget i både bitterhet og anger, etablerte seg aldri på nytt, mens datteren Emmy har lært å undertrykke sorgen over å vokse opp uten en mor. Nå rives plastrene av, og alle tre stiller på ulike måter Nora til ansvar for konsekvensene av hennes skjebnesvangre valg.
Lucas Hnaths dukkehjem-oppfølger er skrevet som et slags forviklingsdrama med samfunnskritisk slagside, og er ment å trekke linjer fra Ibsens tid til vår egen samtid. Historien har flere dreininger, mens karakterene nærmest blir talspersoner for ulike samfunnsmessige perspektiv: Nora representerer den kompromissløse selvrealiseringen i vår tid, Torvald opplever seg overkjørt som mann og Emmy må finne sin egen sannhet i ei tid med oppløste familienormer.
Grepet er spennende, men som helhet blir Hnaths drama merkelig overfladisk. Selv ikke en strålende skuespiller som Pia Tjelta eller et naturtalent som Flo Fagerli er nok til å redde denne teksten. Det er ikke nok dybde i dialogen, og selv om det er skrevet inn en viss endring i dynamikken mellom karakterene underveis, er karakterutviklingen for svak. Resultatet blir et samspill mellom Nora og Torvald som mangler tilstrekkelig dybde, på tross av gode innsatser fra skuespillerne.
«Et dukkehjem 2» er en skamløs forflatning som på ingen måte tar den enorme risikoen som Nora tok, på stort nok alvor. For Ibsens skildring av Noras skjebne handlet jo aldri bare om Nora, men om alle kvinner. Hans stykke fra 1879 er kanskje det dramaet som har hatt størst betydning for kvinnefrigjøring verden over, mens i oppfølgeren «Et dukkehjem 2» reduseres Nora langt på vei til en selvsentrert individualist.
Og det er mulig dét er det eneste Hnath har å si om feminisme av i dag, for særlig smart eller nyansert blir det i hvert fall ikke.