Kanskje var det først og fremst på grunn av tittelen – «Vi betaler ikkje! Vi betaler ikkje!» – at Det Norske Teatret ville åpne sin gratisperiode på Scene 3 med italienske Dario Fos skuespill. Frem mot jul skal det spilles gratis teater på teatrets minste scene. Det brukes begrenset med ressurser, men til gjengjeld er det store muligheter for lek og eksperimentering.
Dario Fo var sterkt inspirert av den folkelige italienske teaterkulturen. «Vi betaler ikke! Vi betaler ikke!» , som ble uroppført i Milano i 1974, er en politisk farse som speiler en tid preget av store økonomiske og politiske utfordringer i Italia. Det er dyrtid og inflasjon, og Antonia og Margherita har vært del av et kvinneopprør på butikken, der de nekter å betale for varene sine fordi alt er blitt for dyrt. Politiet er ute etter dem, og samtidig må de skjule tyvgodset sitt for ektemennene.
På Scene 3 har regissør Bartek Kaminski laget en forestilling som er tro mot farsen. Publikum sitter i et cabaretoppsett rundt små kafébord, og deler av spillet foregår der. Baren er åpen gjennom hele forestillingen, og det legges opp til en lett og ledig stemning.
Antonia og Margherita er spilt på nordnorsk av henholdsvis Marie Blokhus og Ellen Birgitte Winther. Det setter an en tone som understreker lettheten i komikken, spillet er jevnt over presist og morsomt, og enkeltscener løfter helheten. Med særlig god timing og overskudd leveres innledningsscenen og scenen der Kyrre Hellum som Antonias ektemann, Giovanni, forteller Margheritas mann, Luigi (Joachim Rafaelsen), om en graviditet.
Det Norske Teatrets konsept «Alt er gratis» er en politisk kommentar til vår egen dyrtid og de økte billettprisene ved alle teatre. Det er sånn sett ikke bare tittelen på stykket som passer med situasjonen. Prisene på matvarer og andre basale produkter er for mange blitt ubehagelig høye, klasseforskjellene øker og tilliten til myndighetene er svekket. Men der stopper også likhetene med Italia på 1970-tallet, og forestillingens største problem er at den ikke er tydelig nok på hvor og når den utspiller seg – og i hvilken kulturelle sfære vi befinner oss. Det er lagt inn mange nok referanser til at vi forstår at vi er i Italia, men de faktisk kulturelle premissene utforskes ikke tilstrekkelig.
For på 1970-tallet sto den katolske kirken og paven veldig sterkt i utformingen av italiensk politikk – kristendemokratene og kommunistene kjempet mot hverandre i en presset sosial situasjon. Først i 1970 ble det tillatt ved lov å skille seg, og ekteskapet som institusjon preget kvinnenes muligheter i livet.
I «Vi betaler ikkje! Vi betaler ikkje!» møter vi to ektepar der mennene tjener pengene, men kvinnene skal handle og få dem til å strekke til. Det gjør også ekteskapet til en maktarena, og det er helt avgjørende for kvinnene at mennene ikke får nyss i at de deltar i opprør fordi de har for lite penger. At både disse kvinnene og politimennene de møter, er underlagt en streng katolsk moral, er også en del av grunnlaget for hvorfor de reagerer som de gjør. Dette er ikke lett overførbart til vår tid og vårt sted.
I tråd med gratiskonseptet er det lagt begrensede ressurser i scenografi og kostymer. Alle skuespillerne har antrekk som plasserer dem i helt forskjellige tider, steder og klasser. Marie Blokhus er kledd i et 90-tallskostyme med leopardmønstrede Adidas-bukser og Buffalo-sko, og jeg skjønner ikke på hvilken måte det skal spille opp mot Kyrre Hellums rutete skjorte og bukseseler. Henrik Rafaelsen har på seg et hiphop-aktig antrekk, og Winther en trenchcoat og høyhælte sko. Kanskje er kostymevalgene et forsøk på å få frem noe allment i klasseerfaringene, men det krasjer med den nødvendige italienske religiøse og politiske erfaringen som gir Dario Fos farse mening.